Det var med glede og stor grad av lettelse jeg leste innlegget til Arnfinn Engeset i Tidsskriftet nr. 11/2006 om det å bli førstegangsgammel (1). Alt falt liksom på plass. Også jeg har hele tiden trodd at terminen var omkring 70 år og har sett frem mot den dagen. Et nytt liv. Nye muligheter. Men når jeg opplever at antall reklamesendinger fra legemiddelindustrien avtar og jeg ikke lenger får så mange søppel-e-poster, da har jeg vel allerede oppnådd å bli førstegangsgammel – eller rettere sagt for tidlig førstegangsgammel? Og rier har jeg ikke hatt, tror jeg, da.
Jeg er ikke blitt så gammel at jeg velter rødvinsglasset. Men jeg vet jo at det da er viktig å strø salt på for at ikke flekken skal bli værende. Men når jeg opplever å velte saltkaret for så å helle rødvin på saltet, da er det nok et tegn på at jeg allerede er blitt førstegangsgammel.
Årsak? Sviktende helse? Opphold på intensivavdelingen med akutt sviktende helse for så å forlange meg utskrevet tyder mer på tilstedeværelse enn å være førstegangsgammel, kfr. oppslag i Aftenposten om oppegående kollega Rigmor Austgulen, som absolutt ikke er førstegangsgammel (2).
Nå skal jeg sette meg ned og tenke. Er jeg gammel? Er det et forvarsel? Noen hver bør begynne å forberede seg i tide, for dagen da du er førstegangsgammel, kommer fortere enn du tror.
