Jeg takker Bjørn Modalsli for interessante kommentarer til min kronikk. Uenigheten mellom oss er neppe stor, men noen nyanser kan kreve kommentarer.
Det er riktig at lov og forskrift deler pasientene i to grupper, de som har og de som ikke har rett til nødvendig helsehjelp. En slik todeling av individer der det egentlig er snakk om en full skala av tilstander, vil aldri kunne bli helt rettferdig. Som beskrevet mener jeg at forskriften definerer gruppen med «rett til nødvendig helsehjelp» så skarpt at det bare er en del av våre pasienter som vil tilfredsstille kravene. Modalsli har rett i at fristens lengde kan være svært fleksibel og tilpasset den enkeltes behov. På dette punkt er dagens system betydelig mer fornuftig enn en rigid tremånedersgrense.
Modalsli har også rett i at dette lovverket har sin begrensning som prioriteringsverktøy. I dagens rike helsevesen har vi kapasitet til mye mer enn å ta oss av de aller sykeste. For prioriteringsformål blir det derfor mye viktigere å definere grensen for hva vi i det hele tatt bør drive med i et offentlig helsevesen. Hvis vi klarte å bli enig om å slutte å gjøre ting «for sikkerhets skyld» og slutte å gjøre åpenbart unødvendige ting, ville vi spare så mye ressurser at vi ville makte det meste. Men denne grensen er en annen enn den som defineres av retten til nødvendig helsehjelp. Denne retten er etter min oppfatning i dagens samfunn mer en sikkerhetsventil enn et prioriteringsverktøy.
