I Tidsskriftet nr. 8/2006 har Johan Moan & Alina Carmen Porojnicu en interessant artikkel om vitamin D, som bl.a. dannes ved soleksponering av huden, og dets betydning for flere sykdommer (1). Forfatternes hovedkonklusjon er at vi bør revurdere vår restriktive holdning til soling og solariumbruk.
Som en viktig premiss for denne konklusjonen anfører forfatterne at «en rekke nyere undersøkelser med betydelig tyngde viser at solstråling, sannsynligvis via D-vitaminsyntese i hud, har følgende positive helsevirkninger: Reduksjon av høyt blodtrykk og insidens av hjerte- og karsykdommer, forbedring av symptomene ved multippel sklerose, reduksjon av insidensen av diabetes, forbedring av symptomene ved leddgikt». For dem som finner frem de seks referansene forfatterne oppgir, vil det være klart at det ikke er dekning for en slik fremstilling.
Avsnittet om solarier inneholder to referanser – et kort innlegg om UV-B-stråling og blodtrykk og forfatternes egne, upubliserte data. I teksten heter det at «solarier er meget effektive D-vitaminprodusenter» og tre setninger senere at UV-A-solarier» er trolig lite effektive D-vitaminprodusenter» (til orientering: vanlige solarier skal inneholde lite UV-B-stråler, som er den mest karsinogene delen av UV-strålingen). I det korte avsnittet om solkremer hevder forfatterne, basert på én referanse – en laboratoriestudie fra 1987 – at de fleste solkremer «så godt som eliminerer D-vitaminproduksjonen». Forfatterne unndrar på denne måten nyere studier som dokumenterer at bruk av solkremer i praksis ikke har betydning for D-vitaminproduksjonen (2).
Å anbefale økt soleksponering og økt solariebruk for å holde nivået av vitamin D oppe, fremfor kosttilskudd til særlig utsatte grupper, er problematisk av flere grunner. Det er ikke dokumentert at mer vitamin D gjennom økt UV-eksponering reduserer risiko for og/eller bedrer prognose ved kreft, selv om epidemiologiske data viser en nord-sør-gradient for forekomst og prognose ved flere kreftformer. Det er derimot svært godt dokumentert at dagens restriktive holdning til soling og solariebruk har hatt en positiv effekt på forekomsten av hudkreft. Dagens kunnskap indikerer at de aller fleste uten vansker når optimale nivåer av kalsidiol gjennom normal soleksponering, fornuftig bruk av solfaktorkremer og vanlige kostvaner (2). Det er særlig hos yngre personer at forfatternes budskap om mer UV-eksponering vil kunne ha stor negativ virkning. Risikoen for hudkreft er nemlig knyttet til akkumulert UV-eksponering og til antall episoder med gjentatte, kortvarige og intense UV-eksponeringer. Dette viktige momentet omtaler ikke forfatterne i det hele tatt.
Medisinske sannheter skal utfordres jevnlig, åpent og fordomsfritt og gjerne i Tidsskriftets spalter. Like viktig er det at forebyggende råd til allmennheten er mest mulig entydige, forståelige og velbegrunnede. Ev. endringer i slike råd må være godt vitenskapelig fundert. Vi deltar gjerne i en faglig debatt om soling og solariebruk, men debatten må ikke forkludres av uvitenskapelig referansepraksis. Artikkelen til Moan & Porojnicu kan umulig være fagvurdert av dermatolog eller fotobiolog.
