Statens legemiddelverk skriver i sitt tilsvar til mitt innlegg i Tidsskriftet nr. 8/2006 om Seroxat-saken (1) at Tingrettens dom baserer seg på bl.a. sakkyndige professor Ivar Øyes uttalelse, og at han hadde tilgang til all klinisk dokumentasjon (2).
Til dette er å bemerke at Øye, ifølge hans sakkyndige erklæring, kun har lest igjennom sammenfatningen og foretatt stikkprøver, og at han bl.a. ikke har avdekket at omtrent 40 % av legemiddeldokumentasjonen ikke var innsendt legemiddelkontrollen. Det bemerkes dessuten at Øye ble innkalt av denne part som sakkyndig vitne for Borgarting lagmannsrett, og at han ifølge min klient hadde uttrykt støtte for dennes syn.
Det kan for øvrig reises habilitetsspørsmål vedrørende de sakkyndige erklæringene. For eksempel ble det etter at saken var behandlet i tingretten, avdekket at den rettsoppnevnte sakkyndige psykiateren hadde en binding til en rekke legemiddelfirmaer som produserer selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI), ved at vedkommende hadde utført betalte oppdrag for disse (3 – 5).
Dette illustrerer etter undertegnedes oppfatning ikke bare det særlige behovet i pasientsaker og legemiddelsaker om å pålegge de sakkyndige skriftlig å oppgi alle økonomiske og andre bindingsforhold som kan medføre interessekonflikter før oppnevnelse, men også at opplysningene bør bekreftes ved avlagt forsikring i retten, slik at det ikke er tvil om hva som er opplyst, og samtidig avklare ansvarsforholdene.
Det fremgår for øvrig av en studie at psykiatere som utarbeider diagnosekriterier (DSM) for bruk av legemidler, generelt har omfattende økonomiske interessekonflikter til legemiddelindustrien, og at publikum er uvitende om dette problemet (6).
Redaksjonen betrakter nå denne diskusjonen som avsluttet.
