Norske forskere har funnet at tynntarmens ytterste lag kan ha stor betydning ved cøliaki.
Richard Willfred Olaussen. Foto privat
Overlege Richard Willfred Olaussen ved Immunologisk og tranfusjonsmedisinsk avdeling, Akershus universitetssykehus, og hans kolleger ved Institutt for patologi (LIIPAT) ved Rikshospitalet, har funnet at det aktiverende cytokinet gammainterferon (IFN-γ) produseres av CD8+ intraepiteliale celler i tynntarmsslimhinnen ved cøliaki. Mye av immunresponsen sitter derfor høyere oppe i slimhinnen enn tidligere antatt.
– I en studie fikk ti pasienter med refraktær cøliaki en spesialdiett fri for matvareantigener i fire uker. De fleste av dem fikk klinisk og/eller histologisk bedring med reduksjon av interleukin-15 og interferon-γ i slimhinnen i 3 – 12 måneder etter behandling, sier Olaussen. 2. juni disputerte han for dr.med.-graden med avhandlingen Cytokines in coeliac disease: an epithelial perspective. Arbeidet utgår fra Rikshospitalet.
Olaussen fant også at cellemarkøren CCR9 var redusert i det ytterste epitellaget, noe som tyder på pågående aktivering av slimhinnen selv etter glutenfri diett i mange år.
Olaussen mener betydningen av epitelkledningen ved cøliaki har fått for lite oppmerksomhet, til tross for at det her dannes celler som påvirkes av innholdet i tarmens hulrom. Aktivering av disse cellene er trolig et første trinn i sykdomsutviklingen.
Cytokiner: Små signalmolekyler i immunsystemet som er viktig for utfallet av en immunrespons.
Interleukin-15 (IL-15): Proinflammatorisk cytokin som er viktig for aktiveringen av det medfødte immunsystemet. Særlig viktig for tynntarmens immunsystem.
Gammainterferon (IFN-γ ): Viktig proinflammatorisk cytokin i det adaptive immunsystemet, men som også spiller en stor rolle i det medfødte immunsystemet.
Kjemokinreseptor 9 (CCR9): Reseptor for kjemokinet CCL25 (thymus-expressed chemokine, TECK). Uttrykkes på celler i thymus og tynntarmens slimhinne. Viktig for cellenes vandringsegenskaper.
Dendrittiske celler: høyspesialiserte antigenpresenterende immunceller som finnes i de fleste vev. Når dendrittiske celler kommer i kontakt med for eksempel virus og bakterier, kan de ta opp materiale fra disse mikrobene og vandre til lymfoid vev, der materialet prosesseres og introduseres for lymfocyttene som små peptider. Disse peptidene presenteres på overflaten ved hjelp av antigenpresenterende molekyler (MHC), og på denne måten aktiveres en immunrespons mot bakterien eller viruset.
CD4+-celler: T-hjelpeceller, sentrale i reguleringen av de fleste spesifikke immunresponser. CD4+-T-celler er de primære målceller for hiv, som invaderer og destruerer CD4+-cellene. Nivå av CD4+-celler brukes som et mål på progresjon av immunsvikt ved hivinfeksjon.
