Bidrag fra engelskspråklige land og prestisjetunge akademiske institusjoner blir favorisert ved vurdering av abstrakter. Anonym fagfellevurdering kan redusere denne skjevheten.
Ordningen med ekstern fagvurdering blir kritisert, men det finnes få alternativer. Foto Corbis/SCANPIX
Abstrakter innsendt til årsmøtet i AmericanHeart Association ble i årene 2000 – 02 vurdert åpent, dvs. at forfatternes navn og institusjonstilknytning var kjent for vurdererne. I perioden 2003 – 04 fikk ikke vurdererne denne informasjonen (1). Forskere har nå undersøkt om denne endringen påvirket hvilke abstrakter som ble akseptert.
I gjennomsnitt ble det innsendt ca. 13 400 abstrakter hvert år, og 29 % ble akseptert. I perioden med åpen vurdering ble 41 % av amerikanske og 23 % av ikke-amerikanske abstrakter akseptert, mens tilsvarende tall ved anonym vurdering var 33 % versus 24 %. Ved åpen vurdering blant ikke-amerikanske abstrakter ble 31 % akseptert fra engelsktalende land, mot 21 % fra øvrige land. Tilsvarende ble henholdsvis 29 % og 23 % akseptert ved anonym vurdering. Liknende funn ble gjort i forhold til studiestedenes akademiske prestisje. Forskjellene mellom periodene var statistisk signifikante.
– Det at man som fagvurderer blir påvirket av å se hvem som har utført forskningen, er et viktig – men ikke overraskende – funn. Det gir seg trolig mer utslag når det gjelder et abstrakt til en kongress, fordi det inneholder færre opplysninger enn et artikkelmanus, sier redaktør Charlotte Haug i Tidsskriftet.
– Vi kan ikke se bort fra at det forekommer samme type diskriminering i Norge. I en ideell verden burde nok fagfellevurderinger være lukket, slik at man bare tok hensyn til innholdet. Men i et lite land som Norge blir det praktisk umulig, fordi mange uansett vil kjenne hverandre igjen. Da er det like redelig at vurderingen er åpen, sier Haug.
