Konservativ behandling av artrose har lenge vært dominert av legemidler, men effekten er dårlig. Det viser en norsk metaanalyse.
Metaanalysen omfattet behandlingsresultatene for ca. 14 000 pasienter med kneleddsartrose som inngikk i 63 randomiserte, placebokontrollerte legemiddelstudier (1). Den ble designet ut fra allmennlegens behov for å vite hvilke legemidler som kunne gi meningsfull smertelindring innen fire uker, og i hvilken grad effekten ble opprettholdt de første tre månedene.
Analysen tok utgangspunkt i de sju mest foreskrevne legemidlene mot kneartrose i Europa. Den smertelindrende effekten i studiene ble beregnet som millimetre på en 10 cm visuell analog skala (VAS). Smertelindringen i forhold til placebo var av størrelsesorden 15 mm for steroidinjeksjoner, 12 mm for topikale ikke-steroide antiinflammatoriske midler, 11 mm for opioider, 10 mm for perorale ikke-steroide antiinflammatoriske midler og < 5 mm for paracetamol, glukosamin og kondroitin. Effekten av de fleste legemidlene avtok over tid, og for de fleste pasienter var virkningen neppe mulig å skille fra placebo etter 2 – 3 måneder.
Dagens høye forbruk av legemidler ved kneleddsartrose skyldes trolig massiv markedsføring som har vektlagt statistisk signifikans på bekostning av klinisk relevans. 90 % av de undersøkte legemiddelstudiene var industrifinansierte med inklusjonskriterier som gir grunn til å stille spørsmål ved overføringsverdien til den kliniske hverdag. Det er typisk å vise til p-verdier og ikke oppgi den reelle effektstørrelsen.
Farmakoterapi ved artrose har generelt dårlig effekt. Tar man med i regnskapet de alvorlige bivirkningene som kan forekomme hos eldre mennesker, spørs det om ikke kostnad-nytte-forholdet tipper i negativ retning for flere av disse legemidlene.
