Spesialitetsrådets årlige seminar om spesialistutdanningen for leger fant sted på Soria Moria i mai. Rådet hadde satt sammen et variert program.
Blant temaene var endrede forutsetninger for spesialistutdanningen, utvikling i spesialistutdanningen i Europa, veiledning i spesialistutdanningen og spesialistenes etterutdanning.
Førsteamanuensis Christine Meyer ved Norges handelshøyskole i Bergen var invitert til å holde et foredrag med tittelen «Hvordan kan organisasjonen håndtere multiple endringer?»
Hvordan opplever ansatte endringer innad i organisasjonen, hvordan håndteres endringer og hvor stor endringskapasitet er det i organisasjonen, var noen av områdene hun berørte.
– Ved håndtering av endring er det viktig å kommunisere sammenheng mellom endringene på best mulig måte. Nye endringer må introduseres sjeldnere og endringskapasiteten må økes. Trygghet ved endring skapes når det er god kommunikasjon om endringen og forutsigbarhet i endringsprosessene, sa Christine Meyer.
Hun konkluderte med at modellene for endring må justeres for å håndtere multiple endringer. Det betyr at endring og daglig drift må skje samtidig og at de enkelte endringene ikke han håndteres isolert. Det må stimuleres til åpenhet, og man må ha endringsprosjekter som oppfattes som stimulerende og positive. Lav takhøyde stimulerer ikke til endring, understreket hun.
Ikke for smal arena
– Legeforeningen ønsker en sterk og god offentlig helsetjeneste fordi foreningen tror dette er den beste måten å sikre befolkningen likeverdige helsetjenester basert på medisinske behov, sa Per Meinich, Legeforeningens visepresident, da han orienterte om aktuelle helsepolitiske saker.
Spesialisthelsetjenesten må bygge på to kvalitetsdimensjoner – spisskompetanse og breddekompetanse, sa visepresidenten. – Kvaliteten i spesialisthelsetjenesten har nesten utelukkende vært vurdert i forhold til ivaretakelse av spisskompetanse, dvs. den kompetanse, kunnskap og teknologi som kreves for å ivareta en pasient med en avgrenset problemstilling. De færreste pasientene som henvises til sykehus har imidlertid en entydig og avklart diagnose.
Å sette en diagnose innbærer ofte at man jobber med flere hypoteser samtidig, og det er i denne prosessen breddekompetanse er avgjørende for et effektivt forløp. Breddekvalitet kan fort bli avgjørende for en god start på den diagnostiske prosessen, sa Per Meinich, og manglende breddekompetanse – for eksempel på grunn av funksjonsfordeling – kan føre til at man ikke evner å behandle sammensatte tilfeller.
– Det er en innbyrdes avhengighet mellom spiss- og breddekvalitet, sa visepresidenten, og la til at dette gir oss en organisatorisk utfordring – både på sykehus og avdelingsnivå. Møtet med helsevesenet bør ikke skje på en for smal arena, slo han fast.
Han sa også at Legeforeningen har et tosidig ansvar når det gjelder medisinsk forskning i Norge, både som samfunnsaktør og som fagforening for medisinske forskere.
Utviklingstrekk i spesialistutdanningen i Europa
Utdanningssjef Hannu Halila i den finske legeforeningen gav en skisse av de viktigste europeiske legeorganisasjonene i relasjon til legers videre- og etterutdanning. – Han understreket også at han alltid har beundret det norske systemet for spesialistutdanning. – Jeg synes det er fint at Legeforeningen har så stor innvirkning på spesialistutdanningen, sa han.
Hannu Halila orienterte også kort om arbeidet i UEMS (den europeiske organisasjonen for legespesialister) og om trender i spesialistutdanningen i Europa.
Da UEMS ble opprettet i 1958 var målet å sikre en felles europeisk standard på de medisinske spesialistene. Målsettingen er fortsatt å arbeide for god kvalitet på utdanningen av spesialister gjennom felles kvalitetskrav for spesialistgodkjenning. Gjennom felles regler har man ønske om å vedlikeholde og oppdatere medisinsk kunnskap for å sikre at medisinske spesialister opprettholder sin faglige kompetanse. Alle EU- og EFTA- landene Sveits, Island og Norge har representasjon og stemmerett i UEMS.
Les hele referatet i fulltekst: www.legeforeningen.no/index.gan?id=100539
