Jeg vil tro at følelsene og opplevelsene som Arnfinn Engeset beskriver så åpent og nakent i sin artikkel i Tidsskriftet nr. 11/2006 (1) er felles for mange, kanskje alle som oppnår det våre besteforeldre kalte støvets år.
I overlevelsesprosessen har det hjulpet meg å skrive, å sette ord på ting, også sammen med få nære venner. Men i denne prosessen med motbakker og kronglete stier har jeg fått størst hjelp hos dikterne. Ivar Aasen (1813 – 90) var en mester til å sette enkle ord på vanskelige følelser. Jeg trekker særlig frem hans dikt Livet (2). Det fikk spesiell mening under min hustrus tragiske sykdom og død. Men også videre i en slags tilfriskningsprosess det siste året, på tross av en langtkommen kronisk obstruktiv lungesykdom, hjertesvikt og kreft, som så langt har oppført seg eksemplarisk og så langt vært sentvoksende. Jeg er «friskere» i år enn i fjor, i følge min fastlege, kanskje er jeg på vei til å bli «andregangsgammel».
«Å dø for tidlig eller å bli gammel: andre alternativer finnes ikke,» siterer Kirsten Thorup Simone de Beauvoir i sin bok Ingenmannsland (3). Temaet er å beskytte seg mot hjelpeløsheten i denne prosessen som kalles å bli gammel og miste taket på tilværelsen. Veien må vi finne selv. På denne veien må vi også finne slike gode veiledere som jeg har nevnt.
