Jeg har med interesse lest diskusjonen i Tidsskriftet nr. 10/2006, nr. 12/2006 og nr. 13 – 14/2006 samt andre medier omkring boken Varsleren (1), men savner så langt kommentarer til forfatterens konklusjon. Han uttrykker den selv slik i et innlegg i Dagbladet: «Etter å ha skrevet boken «Varsleren» er jeg likevel ikke i tvil (…) Ingen bør ta på seg den byrden det er å varsle om alvorlige forhold på sin arbeidsplass» (2).
Dette fremstår som noe mer enn en ren hypotese eller meningsytring. Påstanden er lettfattelig, virker umiddelbart nærliggende etter en slik saksfremstilling, bekreftes av andre liknende undersøkelser og spres gjennom flere kilder. Derfor vil den antakelig ha stor gjennomslagskraft som et generelt råd, selv om konklusjonen kun er underbygd med en enkeltsak. I bokens innledning står det ellers at de fleste norske arbeidstakere faktisk er «varslere» i en vid forstand. Sannsynligvis ville det få dramatiske følger hvis alle disse skulle følge oppfordringen om «å holde kjeft», ikke minst i helsesektoren. Imidlertid tilføyer Hustad ifølge Klassekampens nettutgave: «Varsler-definisjonen bør avgrenses til dem som får føle hvordan det er å gå mot makten og blir utsatt for alvorlige formelle eller uformelle sanksjoner» (3).
Jeg antar derfor at rådet gjelder når slike konsekvenser er forutsigelige. Dersom den omtalte «varsleren» ikke var kjent med farene i utgangspunktet, blir det i så fall tvilsomt om historien faktisk underbygger konklusjonen. Hvis han derimot var det, kan oppfordringen oppfattes som en korreksjon til «varsleren» i ettertid og avlede oppmerksomheten fra bokens egentlige tema, som angivelig er maktmisbruk og etikk.
Det er forståelig hvis de som har erfaring med urettferdige represalier, føler at «verden er ond og at vi må tilpasse oss det». Men samtidig virker det umiddelbart destruktivt når vi skal overbevises om både at noe er fundamentalt galt i arbeidslivet og at intet kan gjøres med det. En slik innstilling kan også bli en alvorlig belastning for utsatte varslere i ettertid (4). I en bokomtale oppgitt som referanse i Varsleren, er man også inne på dette (5). Derfor finner jeg det uheldig at boken kan oppfattes som en oppfordring til å vise avmakt.
Hustads faktafremstilling, som tidligere er kommentert i Tidsskriftet, skaper sannsynligvis leserforventninger om en form for anbefaling. Forfatteren hadde antakelig tjent det formålet bedre ved å fremheve konstruktive mottiltak.
