Hivbehandling i fattige land
Behandlingsprogrammer for antiretroviral behandling av hivpasienter i fattige land bør holde seg til enkle kriterier for indikasjon og enkle medikamentregimer, ifølge en kommentarartikkel i The Lancet (1). Malawi med sine 12 millioner innbyggere og en million hivsmittede brukes som eksempel. Selv om Malawi på to år har økt kapasiteten fra 4 000 til over 37 000 pasienter per desember 2005, er landet langt fra å kunne tilby behandling til de 170 000 behandlingstrengende i landet. Mangelen på kvalifisert helsepersonell er den største begrensende enkeltfaktoren.
I Malawi har antiretroviral hivbehandling hatt en folkehelsetilnærming, der kriteriene for start og oppfølging av behandling er basert på positiv hivtest og kliniske kriterier og standard førstelinjebehandling med en generisk kombinasjonspille. Dermed er behandlingen enkel å følge opp for både pasient og helsepersonell, og systemer for bestilling og distribusjon av medisiner blir forenklet. En slik tilnærming har vist tilfredsstillende resultater ved Leger Uten Grensers prosjekt i Malawi (2).
Tilnærmingen har to hovedrisikoer: Bruk av kliniske kriterier alene gjør at pasienter med svakt immunforsvar uten symptomer ikke får den behandlingen de burde ha fått. Dessuten vil viral resistens og immundysfunksjon bli oppdaget sent. Et enkelt behandlingssystem er likevel best: Det gir best tilbud til enkeltpasienten, og man når flest. Avanserte blodprøver, som CD4-tall og virusload, er kostbare, ressurskrevende og fordrer opplæring av helsepersonell og bør derfor unngås. Flere ulike førstelinjeregimer vil komplisere behandling og logistikk og åpne for flere feil.
