Én av tre amerikanere ønsker ikke at ektefellen skal ta medisinske avgjørelser på deres vegne dersom de er for syke til å ta avgjørelsen selv.
Mange ønsker at en annen enn ektefellen skal ta den vanskelige avgjørelsen om gjenoppliving og livsforlengende behandling dersom de selv blir syke. Foto Health and medicine
Det viser en studie publisert først på nett i Journal of General Internal Medicine. 298 voksne pasienter ved en amerikansk øyeklinikk inngikk i studien. De ble blant annet spurt hvem de ønsker skal ta de vanskelige avgjørelsene om gjenoppliving og livsforlengende behandling dersom de selv blir bevisstløse eller på annen måte er ute av stand til å ta avgjørelsen selv. 45 % av pasientene var gift.
Alle de spurte klarte å oppgi én person, men 33 % av de gifte pasientene valgte ikke ektefellen til denne oppgaven. 29 % valgte et av barna til å ta avgjørelsen. 16 % valgte søsken og 11 % en av foreldrene. Av dem som valgte barn, søsken eller foreldre, ble døtre, søstre og mødre foretrukket.
Professor Petter Andreas Steen ved Universitetet i Oslo og Prehospital divisjon ved Ullevål universitetssykehus sier artikkelen illustrerer at legen bør spørre pasienten selv om hva han eller hun ønsker.
– Flere har vist at vi som leger ikke vet hva våre pasienter ønsker av behandling eller ikke-behandling ved alvorlig sykdom uten å spørre konkret. Det samme gjelder tydeligvis hvem de ønsker som talsperson hvis de selv ikke er kompetente, sier Steen til Tidsskriftet.
Hva som er årsaken til at flere velger bort ektefellen i slike situasjoner mener han er vanskelig å svare på.
– Uten kvalitative data i artikkelen vet vi dessverre ikke hvorfor mange gifte ikke ønsker ektefellen som alter ego. Det kan være for å spare dem for påkjenningen, eller at de tror de andre ville ha bedre forståelse for problematikken i en kritisk situasjon, foreslår Steen.
Han peker på at funnenes overføringsverdi til mer problematiske situasjoner hemmes av at de fleste spurte var ved god helse og relativt unge. Det finnes ingen norske data om samme problematikk.
Les hele saken: www.tidsskriftet.no/11333
