Mads Gilbert har vært i Gaza i sommer og skriver om det i Tidsskriftet nr. 16/2006 (1). Han har hatt vanskelig for å sove. Krigen, lydene, bombene, døden har vært der hele tiden. Israelerne terroriserer, de skader og dreper, uansett alder og sivil status. Israelerne respekterer ikke folkeretten.
Jeg var i Israel i sommer. Med krigen, lydene, bombene og døden på nært hold. En og en halv million mennesker som levende bombemål i eget land. På flukt fra tusenvis av Katyusha-raketter, sendt ut for å terrorisere, skade og drepe, uansett alder og sivil status. Avfyrt i strid med folkeretten.
Mads Gilbert opererer, opplever og forklarer. Men forunderlig enøyd, forunderlig historieløst, retorisk oppskrudd. Med god grunn vil han si: Det han opplevde i Gaza, var så meget verre enn det jeg opplevde i Israel. Det er ikke proporsjonalt. Men når er det relevant? Er ikke kjernen i legegjerningen at det ikke er antallet, men Kierkegaards «Hiin Enkelte» som er vårt anliggende? Som leger summerer vi ikke og er ikke proporsjonale. Enhver lemlestelse og død er en for meget. Uansett side.
Men legen Gilbert går politikeren Gilberts ærend – selv beskrivelsene av nødoperasjonene har en politisk hensikt.
Også politikeren er enøyd: Han vil ikke se at vi ikke får fred i Midtøsten før begge parter stopper å bruke terrorens og krigens midler og begynner å snakke med hverandre igjen. Gilbert lærer ingen å snakke. Det kan være dyrt å gå i dialog. Men det er helt gratis og vil gi en stor gevinst for Hamas – og for palestinerne – å anerkjenne staten Israel og for staten Libanon å fjerne Hizbollah-militsen. Begge deler på folkerettens grunn.
Det er dyrt å fortsette å skape martyrer, slik Mads Gilbert gjør.
