Dette innlegget må ikke oppfattes som diskriminerende, verken vedrørende kjønn eller etnisitet. Det omhandler praktiske problemer ved organisering av primærhelsetjenesten og kvalitetssikring av det kliniske arbeidet. Min erfaringsbakgrunn er at jeg er vestlending med 44 års virksomhet som primærlege i Gudbrandsdalen, hvorav 33 år i legevakt. I begynnelsen medførte dette en del kommunikasjonsproblemer pga. vidt forskjellig dialekt. Jeg måtte selvsagt tilegne meg dialektforståelse og tillempe min egen uttrykksmåte ved å bruke former som ville bli forstått. Dette er særlig viktig i kommunikasjon med barn og gamle, ofte de grupper som har mest behov for akutthjelp. Jeg måtte lære meg at «ilt i hugu» og «låk i vommen» var synonymt med vondt i henholdsvis hodet og magen. Det er en god leveregel «å ta skikken der du kommer».
Det er en gledelig økende kvinneandel i den norske legestand, med en prosentandel på ca. 38. I 2005 var 26 % av alle allmennmedisinere kvinner. Fastlegesystemet fra 2001 innebærer at den enkelte lege har primæransvaret for en definert populasjon på dagtid, med plikt til å delta i organisert legevakt. Vakttjeneste om natten og i helger er lite attraktivt for gravide kvinner og mødre med små barn. Derfor er det gjort en god del unntak for vaktplikt for disse, med påfølgende større vaktbelastning for mannlige kolleger. Det er mulig at en bedre organisering av vakttjenesten kan gjøre det mulig å få en større kvinneandel i primærhelsetjenesten og slik mulighet for større deltakelse i legevaktordningen.
De siste årene har det vært en økende andel kvinnelige medisinstudenter. Nå er prosentandelen ca. 60, både i utlandet og i Norge. Den økende kvinnelige rekruttering er gledelig og skyldes nok også at mange spesialiteter er attraktive for kvinner, men ikke minst at de gjennomgående har bedre karakterer fra videregående skole. I mange områder i samfunnet har kjønnskvotering vært et nyttig redskap for å stimulere til økt kvinneandel. Kanskje kunne det være en tanke med kjønnskvotering av en prosentandel studieplasser til fordel for menn for å motvirke sviktende rekruttering til spesielt vaktbelastende arbeid? Vi har jo fra før kvotetildeling etter geografisk tilhørighet.
15 % av praktiserende leger i Norge har utenlandsk statsborgerskap. Det har hittil vært arbeidsgivers ansvar at utenlandsk lege har forsvarlige norskkunnskaper. Først med et EU/EØS-direktiv fra 2005 ble det en forutsetning at yrkesutøveren (legen), foruten faglige kvalifikasjoner, har de nødvendige språkkunnskaper for å utøve forsvarlig virksomhet. Det var ikke for tidlig. Nå påligger det norske myndigheter å definere språkkravene.
I den medisinske debatt om konsultasjoner på kontor og i vaktsammenheng har man i stadig større grad vektlagt betydningen av god kommunikasjonen mellom pasient og behandler. Dette gjelder norske leger med norske pasienter. Mange norske leger har de senere år høstet erfaring fra konsultasjoner med pasienter som ikke kan norsk og hvilke betydelige vansker dette medfører, selv med tolk til stede. Det samme gjelder norske leger i u-landsarbeid. Vi må sikre våre pasienter et legekorps som har god norsk språkforståelse både i sykehus og i primærhelsetjenesten.
