Jeg er enig med Gunnar Saunes i at Hamas’ politiske ledelse har et pragmatisk syn og viser vilje både til selvrefleksjon og politiske løsninger. «Fangedokumentet» eller «det nasjonale forsoningsdokumentet» fra juni (1) var et viktig skritt mot politiske løsninger mellom Fatah og Hamas, med klare signaler om å begrense den militære kampen til områdene okkupert i 1967 og med vilje til å søke politiske løsninger med staten Israel. «Fangedokumentet» støttes av nær 80 % av palestinerne (2). Israel kunne møtt dette politiske utspillet med forhandlinger.
Selvsagt skal ingen stater akseptere rakettangrep mot egen sivilbefolkning. Men det er Israel som systematisk, brutalt og hinsides alle proporsjoner har angrepet palestinsk (og libanesisk) sivilbefolkning gjennom de siste 40 år, til omfattende, dokumenterte protester fra et nesten samlet FN, alle de tunge menneskerettighetsorganisasjonene og krigsmotstanderne i Israel. I april/mai 2006 skjøt israelske styrker nær 4 000 artillerigranater inn i Gaza, mens palestinske motstandsstyrker skjøt 290 Quassam-raketter mot Israel. Sju israelere og 72 palestinere ble drept i denne perioden – ti palestinere for hver israeler, samme forholdstall som for libanesere under angrepene på Libanon.
Den omfattende bruken av klasebomber mot Libanon i krigens sluttfase er også eksempel på Israels grufulle terrorangrep mot sivile. «Det vi gjorde var sinnssykt og uhyrlig (insane and monsterous), vi dekket hele byer med klasebomber,» sier en israelsk offiser som var sjef for en rakettartillerienhet til avisen Haaretz, mens andre israelske soldater fra artillerienheter beskrev bruken av ulovlige fosforbomber (3). 1,2 millioner småbomber ble spredd over Libanon, en halv million av disse venter ueksplodert med dødelig virkning på sivile libanesere som vender tilbake til byer, landsbyer og dyrket mark som de skal leve av (3).
Apartheid betyr «atskilt utvikling». I dagens Israel lever jøder og ikke-jødiske innbyggere for en stor del atskilt. Dette henger sammen med at det ikke er lik rett til å eie jord og til å få dekket utgifter. Ikke-jøder har bare adgang til å eie land på ca. 5 % av Israels areal, og de har ikke tilgang til de halvstatlige midlene som finansierer jødiske byer og kommer fra internasjonale sionistorganisasjoner. Israelere kaller staten «etnokrati», i praksis et demokrati for jøder. Hovedargumentet mot å la palestinske flyktninger vende hjem, slik FN har slått fast at de har rett til, er at dette vil påvirke det demografiske forholdet og hindre Israel i å bli «en jødisk stat». En jødisk innvandrer får automatisk statsborgerskap, en palestinsk får det ikke. Brorparten av jorden i Israel (93 %) er gjennom lovgivning forbeholdt jødiske innbyggere (4). Flere israelske forfattere har skrevet utfyllende kritikk av nettopp apartheidstaten Israel (5). De forferdelige levevilkårene for palestinere i Gaza og på Vestbredden etter 40 års israelsk okkupasjon og vanstyre er kanskje den mest anskueliggjørende dokumentasjonen på staten Israels systematiske apartheidpolitikk. Det grenser til etnisk rensing.
