I et innlegg i Tidsskriftet nr. 15/2006 (1) polemiserer tidligere avdelingssjef ved Barneklinikken ved Rikshospitalet, Sverre Lie, mot min bok Varsleren (2) Dette gjør han uten å nevne at den svenske sakkyndige som gransket saken boken delvis omhandler, var sterkt kritisk til den behandlingen en liten gutt fikk på Rikshospitalet før han døde i april 1992. Jeg går ut i fra at dette er en forglemmelse fra Lies side. Lie skriver videre at han ikke ville bidra til boken – for å hindre at en vond sak ble virvlet opp på ny. Til dette vil jeg bare si at det er de vonde sakene som til stadighet bør tas opp. Det er av våre feil vi lærer.
I sitt innlegg hevder Lie at det er velkjent at overlege Dag Bratlid og overlege Ola Didrik Saugstad hadde en «tragisk konflikt» og at dette forklarer hele saken. Forklarer det også den sakkyndiges sterke kritikk mot Rikshospitalet? Saugstad selv kjenner for øvrig ikke til denne konflikten, men dersom den eksisterte, burde vel deres felles overordnede ved klinikken, Sverre Lie, ha tatt opp saken som boken omhandler med Saugstad. Det gjorde han aldri. Lie tegner altså et bilde av seg selv ikke bare som en illojal sjef som sprer rykter om sine medarbeidere, men også som en unnvikende sjef. Lie hevder også at Saugstad ikke er en varsler fordi han fortsatt publiserer og fortsatt er leder for Pediatrisk forskningsinstitutt. Er det slik at Lie da mener at det er konsekvensene av en handling man skal bruke for å definere den? Jeg har vanskelig for å tro at en professor i medisin kan mene noe slikt.
Til slutt et lite hjertesukk over Legeforeningen generelt og Tidsskriftet spesielt. Kort tid etter at Varsleren ble utgitt, ble en svært positiv anmeldelse av boken lagt ut på Legeforeningens nettsider. Etter to dager ble den fjernet. Så skrev redaktøren to kritiske lederartikler mot boken, samtidig som det ble publisert et svært kritisk innlegg i Tidsskriftet. Da jeg svarte, fikk jeg beskjed fra redaksjonen at innlegget mitt i utgangspunket var for langt. I nummeret hvor mitt innlegg så står, finner jeg plutselig to lengre motinnlegg. Redaktøren må få mene hva hun vil om min bok, men det jeg ikke kan forstå, er en slik forskjellsbehandling fra Tidsskriftets side. Hvorfor fikk ikke jeg tilsendt de kritiske innleggene mot min bok, siden de andre aktørene fikk tilsendt mitt innlegg? Jeg trodde først at det handlet om at jeg ikke er lege. Men så viser det seg at heller ikke Saugstad har fått tilsendt innleggene, til tross for at han blir omtalt på en svært direkte måte. Jeg kan vanskelig se at et medisinsk tidsskrift kan oppnå troverdighet gjennom en slik praksis.
