– Det er avgjørende for leger å trene inn riktig måte å formidle de dårlige og vanskelige budskapene på.
– Vi må tre inn i det rommet pasienten er i før vi informerer, sier psykiater Tor Jacob Moe. Foto Lisbet T. Kongsvik
Det sa psykiater Tor Jacob Moe på et kurs for allmennleger under Primærmedisinsk uke. Moe er overlege ved Olaviken alderspsykiatriske sykehus, og har tidligere jobbet 10 år som psykiater ved Radiumhospitalet.
– Jeg har i alle år vært opptatt av kommunikasjon. Da jeg begynte på Radiumhospitalet i 1987 følte jeg at jeg hadde for lite kunnskap om kommunikasjon mellom lege og den alvorlig syke og pårørende. Jeg meldte meg på et kommunikasjonskurs i regi av professor Peter Maguire ved Christie Hospital i Manchester, og jeg vil påstå at min evne til å kommunisere ble langt mer effektiv etter det, sa Moe. Han nevnte at ordet effektivt kan høres teknisk ut i en slik sammenheng, men at han har valgt å bruke det fordi både legens og pasientens tid er dyrebar. – Får man til en god samtale på den tiden man har til rådighet får du som lege en opplevelse av å ha gjort jobben tilfredsstillende, sa han.
– Kommunikasjon er et svært viktig redskap fordi vi bruker det hele tiden. Kriser er livets prøve, og de kommer for oss alle en eller annen gang i livet. Vi har usårbarhet og kontroll som utgangspunkt for et sunt og normalt liv, men møter vi en krise så forandrer dette seg helt plutselig og alt kan bli snudd på hodet, sa Moe. – Pasienter reagerer så forskjellig. En gang trodde jeg at en pasient jeg hadde hatt gjennom 15 år og som virket stabil og rolig skulle takle en dårlig nyhet, men så skjedde det motsatte, sa han. – Jeg spurte en gang en pasient som hadde fått beskjed om at hun var alvorlig kreftsyk om hva som bekymret henne mest. – Jeg bekymrer meg ikke for at jeg skal dø, men for at jeg kommer til å miste håret, svarte hun. – Hun hadde et vakkert hår og hun opplevde det som et tap og en trussel mot sitt selvbilde. Jeg kunne ikke da som lege si at i bytte med å overleve, så betyr vel ikke det å miste håret noe, sa han.
Må tre inn i pasientens landskap
Moe sa videre at det finnes gode og dårlige strategier i måten å formidle dårlige nyheter på, og la vekt på viktigheten av å skreddersy informasjonen etter pasientens ønske. Han nevnte krisens ulike faser; sjokkfasen, reaksjonsfasen, bearbeidingsfasen og orienteringsfasen.
– Det er viktig at pasienten møtes riktig i den fasen vedkommende befinner seg i. Vi må tre inn i det rommet pasienten er i. Vi vet ingenting om hva pasienten tenker før vi har spurt. Det er viktig at informasjon ikke holdes tilbake for de pasientene som ønsker å vite, men man må heller ikke presse på om pasienten på det daværende tidspunkt ikke ønsker eller ikke er i stand til å ta inn budskapet
– Erfaringsmessig er det viktig å begynne med det vage og så gi økende grad av klarhet i samtalen, sa Moe. Han nevnte som et eksempel at man kan si: – Hva tenker du nå etter å ha vært gjennom alle disse prøvene og det vi har snakket om? Så svarer pasienten f.eks.: – Jeg tenker at det er vel brystkreft fordi mange i min familie har vært rammet av det, og nå er det vel min tur. – Da befinner man seg i pasientens landskap og kan si: – Ja, det er dessverre kreft. – Ikke glem at du som lege i en slik situasjon er en nøkkelperson for pasienten, sa Moe.
Aldri for sent å lære
– Vi leger har tilbøyelighet til å bli belærende, sa Moe. – Forskning viser at det er en av grøftene vi leger går i. Jeg har arrangert kurs på Radiumhospitalet der godt voksne og erfarne overleger under rollespill har informert pasienten i senk uten å la pasienten slippe til, og som etter å ha sett seg selv i etterkant har kommet med et hjertesukk: «Jeg trodde jeg var bedre!»
Kommunikasjonskurset som gikk over 1 1/2 time samlet 30 allmennleger. Flere av deltakerne delte sine egne erfaringer med vanskelige pasientsamtaler i løpet av kurset, og fikk råd underveis av foredragsholderen.
