Steinar Hunskår hadde i Tidsskriftet nr. 19/2006 en anmeldelse (1) av læreverket Det friske og det syke mennesket av Vegard Bruun Wyller (2). Bøkene dekker pensum i naturvitenskapelige og medisinske fag for sykepleiestudenter og er også anbefalt for andre helsefagstudenter. Hunskår er begeistret for form og uttrykk pga. et imponerende visuelt inntrykk, og mener at verket er pedagogisk nyskapende ved at hvert av de seks bindene er to parallelle bøker (det friske og det syke mennesket) som er bundet sammen.
Dette er jeg helt enig i, men jeg deler ikke hans kritikk når det gjelder innholdet (1). Jeg er lege og har åtte års erfaring med undervisning av sykepleiestudenter i naturvitenskapelige fag, der jeg har brukt flere forskjellige læreverk. Mitt hovedinntrykk er at Bruun Wyllers læreverk er banebrytende, imponerende og veldig godt pedagogisk. Det jeg liker spesielt godt er at det er så klinisk orientert og trekker studenten inn i situasjoner de helt sikkert vil møte. Det er spennende med kasuistikker i begynnelsen av hvert kapittel der «løsningen» eller diagnosen kommer etter grundige resonnementer og forklaringer og drøfting av differensialdiagnoser. Det er derfor villedende og urettferdig overfor forfatteren at Hunskår hevder: «Ulike sjukepleiarroller vert ikkje introdusert eller brukt, til dømes ulike perspektiv sett frå sjukehus, sjukeheim, heimesjukepleie eller legevakt. Her er lite symptomorientering og symptomanalyse, noko som er viktig for mange sjukepleiarar. Teksten gir ingen støtte til symptomanalyse eller til å skilje viktig frå uviktig i en observasjonssituasjon» (1).
Fakta er at i 168 av læreverkets pasienthistorier blir en sykepleier eksplisitt plassert i en bestemt rolle. De fleste gangene skjer dette i sykehus, men også 27 ganger i eldreomsorgen, 16 ganger i kommunehelsetjenesten og 34 ganger i legevakt. Jeg synes tvert imot det er grunn til å fremheve som positivt at det er første gang sykepleierrollen i det hele tatt er nevnt i et læreverk, i hvert fall gjelder det dem jeg har brukt. Når det gjelder symptomer, beskrives 208 forskjellige symptomer og tegn i tilknytning til pasienthistoriene. De fleste av disse analyseres utførlig, i motsetning til hva Hunskår hevder. Hunskår skriver også at han finner litt for mange småfeil. Men for flertallet av de eksemplene han nevner, er formuleringene i læreverket i samsvar med anbefalingene i Norsk legemiddelhåndbok og andre autoritative oppslagsverk.
Min konklusjon er at Hunskårs kritiske bemerkninger ikke er rettferdige. Ingen læreverk er perfekte, og andre lærebøker vil fortsatt ha sin rettmessige plass. Men for sykepleiestudenter synes jeg Det friske og det syke mennesket er svært velegnet med sin kliniske tilnærming til fagstoffet.
