Kronikken til Jan C. Frich i Tidsskriftet nr. 18/2006 understreker at en grundig og systematisk familieanamnese er blitt en kilde til kunnskap om pasientenes arvelige disposisjoner for sykdom (1). For oss psykiatere som i snart 50 år har interessert oss for familiepsykiatri, er dette en fortreffelig setning! Nå er jo det aktuelle nummeret av Tidsskriftet lagt over en genmedisinsk lest, så det er vel litt udisiplinert å blande inn atferd og mønstre som går igjen fra generasjon til generasjon utenom genene?
I modeller fra familiepsykiatrien, som parterapi og ekteskaps- og flerfamiliegrupper, ser vi ofte at holdninger fra primærfamilien ikke passer i den aktuelle situasjonen. Det er ingen som trives med å bli behandlet som om hun eller han «var» sin ektefelles mor eller far. Som terapeut av eldre årgang blir jeg ofte behandlet i en sfære som er analog med den som pasienten opplevde i sin barndom og ungdom. Da blir det en styrke for meg å kjenne igjen mønstrene overfor den opprinnelige far!
Moralen er at grundige og systematiske anamneser er velgjørende både for psyke og soma.
