Gener som disponerer for multippel sklerose, samvirker ved utvikling av en multippel sklerose-liknende sykdom hos mus.
Ved multippel sklerose inntrer flekkvise betennelsesreaksjoner i deler av sentralnervesystemet. HLA-molekyler «kontrollerer» immunresponser ved å binde og presentere peptider til T-cellene. Bestemte HLA-gener bidrar trolig til utvikling av sykdommen, men det er ukjent hva som utløser den patologiske immunresponsen. HLA-DR2 haplotypen som disponerer for multippel sklerose, inneholder tre gener som nesten alltid arves sammen. Derfor har det hittil ikke vært mulig å skille effekten av disse tre genene fra hverandre.
– Ved å utvikle transgene mus som er bærer av enten DRB1*1501- eller DRB5*0101-genene, og å krysse disse med mus som bare har T-celler med en bestemt human T-cellereseptor, har forskere nå kunnet studere virkningen av disse HLA-genene enkeltvis og samlet, sier professor Anne Spurkland ved Avdeling for anatomi, Universitetet i Oslo.
To ulike DRB1*1501-positive musestammer med T-celler som gjenkjenner et spesielt peptid, utviklet en multippel sklerose-liknende sykdom (1). Mus som i tillegg til DRB1*1501 også hadde DRB5*0101 utviklet en mindre aggressiv sykdom, noe som tyder på at det ene allelet modifiserer T-celleresponsen initiert av det andre allelet.
– Det er velkjent at T-cellenes reseptorer i varierende grad kan kryssreagere med ulike kombinasjoner av HLA-molekyler og peptider. Studien viser direkte at samvirke mellom bestemte HLA-alleler i samme individ kan påvirke T-celleimmunresponser mot visse antigener. Dette kan være gunstig for individets overlevelse, og det kan forklare hvorfor noen HLA-gener nedarves samlet. Hvilken betydning dette har for forståelsen av multippel sklerose og autoimmune sykdommer generelt, gjenstår imidlertid å se, sier Spurkland.
