Steinar Hunskår anmelder i Tidsskriftet nr. 19/2006 Vegard Bruun Wyllers læreverk Det friske og det syke mennesket (1, 2). Et forhold som kommenteres positivt, er designet, der hvert av de seks bindene består av to og to parallelle bøker, bundet sammen i et felles bind, og som tar opp henholdsvis det friske og det syke mennesket. Visualiseringen omtales som «imponerende» og «forseggjort» og «uten alvorlige feil» i illustrasjonene (2). Hunskårs faglige kritikk er at verket er for lite symptomorientert, har for lite fokus på evidensbasert medisin og i for høy grad refererer til handelsnavn på medikamenter. At verket er et enmannsprosjekt, riktignok med en rekke medisinske og sykepleiefaglige fagkonsulenter, fører etter Hunskårs mening til visse feil når det gjelder «detaljar i ytterste ledd» (2).
Jeg er ikke lege og skal derfor ikke kommentere verkets faglige innhold. Jeg har imidlertid lyst til å supplere med noe om det pedagogisk nyskapende ved verket. Slik jeg ser dette som læreverk, er det langt mer enn spiralen i ryggen som binder det sammen til en læringsvennlig helhet. Jeg vil trekke frem den integreringen som ligger i fremstillingens sammenkobling mellom struktur (anatomi) og funksjon (fysiologi), struktureringen av stoffet i forhold til organsystemer og den konsekvente organiseringen av stoffet innen hver av de to delene i hvert bind, der stoffet er oversiktlig ordnet i en struktur som gjentas fra bind til bind. Dessuten er den utstrakte bruken av pasienteksempler (over 200) fra den medisinske og sykepleiefaglige hverdagen i tråd med sentrale pedagogiske prinsipper i moderne medisinsk utdanning. Utgangspunktet for ny læring ligger her i situasjoner som kan gjenkjennes, men som krever ny kunnskap for å bli forstått. Organisering av ny læring på en slik måte letter overføring og transformasjon av kunnskap til nye brukssituasjoner. Dette verket inviterer til slik læring. Det er også tydelig at forfatteren har klare intensjoner om å integrere stoff fra ulike fag og forskningstradisjoner for å sette den biomedisinske kunnskapen inn i en bredere sammenheng.
Selv om læreverket primært er skrevet for sykepleierutdanningen, mener jeg at det forsvarer en plass også i utdanning av leger. Det skyldes nettopp den integrerende strukturen, de rikholdige pasienteksemplene og den oversiktlige oppbygningen. Lærerverket er et kunnskapsmessig rammeverk som kan bygges ut med all den spesialkunnskap som er nødvendig for andre utdanningsformål.
Vegard Bruun Wyller fortjener stor ros og respekt for dette arbeidet.
