I Tidsskriftet nr. 21/2006 peker Rygh & Mørland fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten på viktige internasjonale utviklingstrekk hva gjelder kvalitetsindikatorer som kan ha en viss betydning også for norske forhold (1), men overføringsverdien bør diskuteres.
I sin handlingsplan for å forebygge sykehusinfeksjoner peker Helse- og omsorgsdepartementet på flere tiltaksområder: prevalens- og insidensundersøkelser av sykehusinfeksjoner, overvåking av resistente mikrober og antibiotikabruk, håndhygiene, bygningsmessige og strukturelle forhold, internrevisjon og tilgang til tilstrekkelig smittevernpersonell (2). Forekomst av sykehusinfeksjoner er en kvalitetsindikator med mange delindikatorer, og departementet har pekt på flere indikatorer som har betydning for sykehusinfeksjoner.
Sykehusinfeksjon er den vanligste komplikasjonen (3) og den fjerde hyppigste direkte eller indirekte årsak til dødsfall i befolkningen totalt sett. Er det mulig å bruke denne indikatoren til internasjonal eller nasjonal sammenlikning? Til nå har det stort sett bare vært mulig å bruke denne type kvalitetsindikatorer til intern sammenlikning – longitudinelt for den enkelte avdeling, spesialitet eller sykehus. Det er store organisatoriske forskjeller mellom land med hensyn til pasientbehandling, personellbruk, grad av privatisering, forsikringsbehandling, oppfølging i primærhelsetjenesten og samarbeid med andre helseinstitusjoner. Slike faktorer påvirker forekomsten av sykehusinfeksjoner. I Norge varierer liggetiden i sykehus mellom landsdeler og over år, og samarbeidet med primærhelsetjenesten og andre sykehus varierer mellom landsdelene (4). Som ett av få industrialiserte land i verden har Norge svært mange sykehus med korridorsenger, og antallet øker selv om det totale sengetallet går ned (4). Korridorsenger er helt sentralt under større og mindre nosokomiale utbrudd. Sammenlikningsgrunnlaget er derfor problematisk, og jakten på den gode indikator kan bli dyr.
Innføring av insidensstudier som kvalitetsindikator av diverse typer sykehusinfeksjoner i norsk helsevesen har skapt en «gjøkunge» som induserer masse merarbeid for smittevernpersonell, stiller store krav til datakompetanse og ressurser og er vanskelig å strukturere (5). Resultater skal tilbakeføres til bruker. Men pærer, epler og appelsiner havner ofte i samme kurv. Det er ikke bare operasjonsteamet som har gjort en feil når pasienten får en postoperativ sårinfeksjon 25 dager etter operasjonen. Årsaken kan ligge både hos pasienten selv, i behandlingen pre-, per- og postoperativt eller i videre oppfølging ved andre sykehus eller i primærhelsetjenesten. Å tolke begrepet postoperativ sårinfeksjon er ikke lett, særlig når pasienten selv skal vurdere resultatet (5). Det er derfor spørsmål om «de gode kvalitetsindikatorer» noensinne vil finnes. Statsbudsjettet for 2007 viser i alle fall ikke spor av ressurser eller vilje til å finne dem (6).
