Münchausens syndrom by proxy ble beskrevet første gang i 1977 av professor Roy Meadow, engelsk barnelege. Syndromet omfattet mødre som skadet, forgiftet eller løy om sine barns symptomer fordi de ønsket å få nærkontakt med helsevesen og leger og brukte barnet som stedfortreder, det vil si «by proxy». Hvis kvinnen drepte ett barn, gikk hun videre til neste, og kom saken for retten, fikk hun den ønskede publisitet. I juli 2005 ble Meadow fratatt legelisensen pga. sine påstander, som hadde ført til at hundrevis av uskyldige mødre som hadde mistet sine barn, for eksempel i krybbedød, var blitt dømt og fengslet. Disse mottar nå store erstatningssummer, men vil for alltid være preget av beskyldningene. Kvinnene har alliert seg i mødreorganisasjonen MAMA, Mothers against Munchausen Syndrome by proxy Allegations (1).
Som tidligere jordmor har jeg aldri møtt mødre som skader barna sine med vilje for å få oppmerksomhet. Men jeg har sett mødre i dyp fødselspsykose i psykiatrisk avdeling som uten vitende og vilje har forsøkt å skade barna sine. Barnemishandling er et økende og kjent begrep i dagens samfunn, selv om årsakene neppe kan tilskrives Münchausens syndrom by proxy.
Jeg registrerer at Meadows diagnoser, som er fordømt av rettsapparatet i Storbritannia, blir holdt levende i Norge – det er eksempler på at barnevernet har tatt barn fra mødre etter sakkyndige vurderinger om Münchausens syndrom by proxy og at enkeltpersoner med voksne barn har fått mistanken rettet mot seg. I de senere år er det avholdt kurs for barneleger om temaet, og Norsk barnelegeforening har en veileder for leger om Münchausens syndrom by proxy som oppfordrer til etablering av et tverrfaglig team, ev. med psykolog, for å avdekke syndromet.
I tidsskriftet Skolepsykologi skrev nylig en pedagogisk-psykologisk rådgiver om skadelig omsorg, by proxy-tilstander og den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PP-tjenesten). Han hevder at det er et stort behov for at vi utvider perspektivet på Münchausens syndrom by proxy, «slik vi kjenner det fra det medisinske fagfeltet, til også å omfatte det psykologiske og pedagogiske området» (2). Spørsmålet blir om barneleger er enige i denne videreføringen av begrepet. Det er uheldig om teorien om Münchausens syndrom by proxy får en enda sterkere slagkraft i landet vårt. Dystre eksempler på mødre som er blitt dømt og fengslet etter ubegrunnet mistanke, gir grunn til ettertanke. Temaet bør tas opp av barnelegeforeningen til en grundig revurdering.
