Nedkjøling av pasienter etter hjertestans kan redde mange liv. Vet vi nok om hvordan metoden brukes i Norge?
Mange hjertestanspasienter kan redde livet ved hjelp av terapeutisk hypotermi. En ny metaanalyse indikerer at for hver sjette pasient man behandler, får man én ekstra overlevende (1). Likevel blir metoden antakelig ikke brukt i tilstrekkelig omfang ved norske sykehus. Sist temaet ble omtalt i Tidsskriftet (2) skrev Mads Gilbert i en lederartikkel med tittelen Varme hjerter – kalde hoder at slik kan vi ikke ha det (3).
I dette nummer av Tidsskriftet gir Trine Funder Pedersen og medarbeidere en oversikt over patofysiologiske og farmakologiske aspekter ved bruk av terapeutisk hypotermi. De påpeker at det er et stort behov for mer forskning rundt temaet (4). Slik forskning er ikke mulig å drive i Norge pga. gjeldende lovverk. Dette er et stort paradoks. Et annet paradoks er at en slik veldokumentert behandling i så liten grad er blitt tatt i rutinemessig bruk (1, 5 – 7). Er situasjonen fremdeles slik at beslutningstakerne (legene) har «kalde hjerter» og pasientene «varme hoder»?
En fersk rapport gir grunn til å tro noen annet. Preliminære data fra en stor europeisk spørreundersøkelse indikerer at man ved nesten tre firedeler av intensivavdelingene i de nordiske landene benytter terapeutisk hypotermi (Boerringer og medarbeidere, European Society of Intensive Care Meeting, Barcelona, oktober 2006). Flere norske sentre tok tidlig i bruk hypotermibehandling (2, 8, 9). Før-og-etter-studier av uselekterte pasientgrupper bekrefter nå de gode resultatene fra randomiserte, kontrollerte studier (8 – 10). Ikke bare overlever flere pasienter enn tidligere, men nesten alle som overlever, har normal eller tilnærmet normal cerebral funksjon ved utskrivning (8 – 10). De norske sykehus som nå ikke tilbyr pasienter denne behandlingen, vil være svært utsatt i en eventuell klagesak, særlig ettersom behandlingen er både enkel og billig (9), sjelden gir alvorlige komplikasjoner og ikke medfører økt forbruk av intensivressurser (8, 9).
Det er lett å støtte Funder Pedersen og medarbeidere i at mer forskning er nødvendig for å få bedre innsikt i farmakokinetikk og farmakodynamikk ved bruk av de mest aktuelle medikamentene ved hypotermi. Men vi trenger også annen type forskning rundt terapeutisk hypotermi. Betyr det noe hvordan vi kjøler ned pasientene, hvor raskt og hvor lenge? Hvilken rolle spiller bruk av perkutan koronar intervensjon og annen støttebehandling? Hvordan er langtidsprognosen, inkludert livskvalitet og funksjonsevne, for pasienter som utskrives i live? Et siste og svært viktig spørsmål er om postresusciteringsbehandlingen nå er blitt så avansert og med så gode resultater at ytterligere sentralisering av behandlingen er nødvendig.
