I Tidsskriftet nr. 23/2006 har Rolf Kirschner og medarbeidere et innlegg mot screening av gravide med tanke på gruppe B-streptokokker (1). Forfatterne diskuterer et komplekst problemområde, og jeg ønsker å gi noen kommentarer.
Forekomsten av infeksjoner med gruppe B-streptokokker hos spedbarn har ikke sunket i Norge, men vært stabil de siste ti årene og er høyere enn tiåret før (2). Ca. 40 syke spedbarn årlig er betydelig i forhold til befolkningsgruppen (ca. 55 000); kfr. oppmerksomhet omkring barn og unge med meningokokksepsis i 1970- og 80-årene.
Påstanden om at forekomsten av bærere av gruppe B-streptokokker øker til 70 % etter feilaktig antbiotikabruk i svangerskapet, bør dokumenteres.
Økt antibiotikabruk er ikke ønskelig, men det er usikkert om antibiotikaprofylakse under fødsel fører til økt resistens og økning av andre nyfødtinfeksjoner (3). Forfatterne kommenterer ikke hvor mye antibiotika som nå brukes i Norge. Følges norske retningslinjer, med antibiotikaprofylakse basert på risikofaktorer, får mange kvinner antibiotika under fødsel selv uten screening.
Det er grunn til å diskutere effektiviteten av den norske strategien; studier har vist at bare en liten del av mødrene som fikk syke barn, hadde risikofaktorer for gruppe B-streptokokker (4). Mange får derfor unødvendig antibiotika, også med risikobasert profylakse.
Problemer med testing rett før fødsel og hurtigtester med dårlig sensitivitet utelukker ikke screening av gravide som metode. I land som benytter seg av screening, tas prøver fra den gravide i uke 35 – 37. Disse prøvene dyrkes tradisjonelt, og selv om prediktiv verdi av svaret kanskje blir dårligere hvis prøven er tatt lenge før fødsel, så fungerer dette bra. Forfatterne nevner ikke PCR-tester, som kan gi svar på kort tid og som er like sensitive som dyrking.
Markedsføring av en diagnostisk test bør ikke føre til endring i anbefalte retningslinjer. På den andre siden synes innlegget å være noe preget av at de norske retningslinjene er best fordi de er vedtatt. Debatten om screening må dreie seg om alvorlighetsgrad av problemet, bivirkninger av tiltak og kostnad-nytte-ratio av både nåværende og alternative retningslinjer.
