Foto Aina Staveland Johnsen
Hvordan et samfunn behandler sine svakeste medlemmer sies å være en indikator på graden av sivilisasjon. I Afrika mener man at det skal en hel landsby til for å oppdra et barn, og i Norge heter det at hvordan man tar det, er viktigere enn hvordan man har det. Hvordan samfunnet og familien mestrer utfordringen med å ta vare på sine funksjonshemmede barn har åpenbart både kulturelle og økonomiske aspekter i tillegg til de personlige. Murens fall ga oss innsikt i forhold vi skammet oss over at fantes i Europa i det 20. århundre, og åpnet nye arenaer for hjelpearbeid.
Her hjemme ble den statlige særomsorgen for psykisk utviklingshemmede (HVPU) endelig avviklet i 1991. Reformen viste seg å ha både vinnere og tapere. Få barn ble innskrevet i HVPU de siste årene før reformen, flere ble boende i familien og fikk etablert opplærings- og avlastningstilbud i hjemkommunen. Avlastning er heldigvis ikke blitt et ord med negativ valør. Derimot er det sjelden spørsmål om hvem som avlastes – søsken, foreldre eller den funksjonshemmede selv?
Bilder kan som kjent si mer enn tusen ord – forsidebildet viser tilknytning mellom en bestefar og hans barnebarn, som for øvrig er rammet av cerebral parese. Det illustrerer også deltakelse – endepunktet i WHOs klassifikasjonssystem ICF (International Classification of Function). Måtte helsevesenet bidra til at funksjonshemmede barn får delta på den måten det enkelte barn og den enkelte familie mestrer best! Samme løsning passer neppe for alle.
