Økt psykososial intervensjon etter selvmordsforsøk reduserer ikke risikoen for selvmord, viser en metaanalyse. Funnet bør ikke tillegges for mye vekt, mener norsk forsker.
Selvmordsforsøk er en sterk risikofaktor for selvmord. Mennesker som har forsøkt å ta sitt eget liv, må derfor følges opp særlig nøye. Nå har britiske forskere undersøkt effekten av økt psykososial intervensjon etter selvmordsforsøk (1).
Forskerne identifiserte 18 randomiserte kontrollerte studier med ca. 3 900 personer. Henholdsvis 18 og 19 selvmord ble registrert i gruppene som fikk henholdsvis aktiv og standard behandling, og forfatterne konkluderer med at økt psykososial intervensjon etter selvmordsforsøk ikke har dokumentert effekt.
– Det er stort behov for å studere effekten av intervensjon etter selvmordsforsøk, sier overlege i psykiatri Øivind Ekeberg ved Akuttmedisinsk avdeling, Ullevål universitetssykehus.
– Metaanalyser er krevende. Studiene som slås sammen, må være homogene med hensyn til populasjon og tiltak. Blant selvmordsforsøkere er det flere undergrupper med spesifikke behov.
I denne metaanalysen blandes blant annet en studie av kvinnelige selvmordsforsøkere med ustabil personlighetsforstyrrelse som har fått intensiv dialektisk atferdsterapi i ett år, og selvmordsforsøkere som har fått to telefonhenvendelser. Det er urealistisk å forvente at sistnevnte skulle føre til signifikant færre selvmord hvis ikke henvendelsene førte til bedre oppfølging av annen behandling. I tillegg har trolig de fleste pasientene både i intervensjonsgruppen og kontrollgruppen fått annen form for psykososial intervensjon.
Metaanalyser kan være nyttige, men kan også føre til at det trekkes konklusjoner på sviktende grunnlag. Denne metaanalysen gir ikke grunnlag for pessimisme med hensyn til oppfølging av selvmordsforsøkere, men inspirerer til flere gode intervensjonsstudier, sier Ekeberg.
