Det var urovekkende å lese artiklene Kronisk hjertesvikt – etiologi og diagnostikk og Behandling av kronisk hjertesvikt i Tidsskriftet nr. 2/2006 (1, 2). De er forfattet av 11 kolleger, alle medlemmer av Norsk cardiologisk selskaps arbeidsgruppe for hjertesvikt. Artiklene er ment som forslag til nasjonale retningslinjer. Begge avsluttes med en liste over oppgitte interessekonflikter. Den måler 13,5 cm. En av forfatterne har mottatt økonomisk støtte i form av foredragshonorar, støtte til kongressdeltakelse, honorar for konsulenttjenester samt forskningsmidler fra 27 legemiddelfirmaer. En annen «har mottatt foredragshonorar eller reisestøtte fra de fleste firmaer som har hjertesviktmedikamenter på det norske markedet». I gjennomsnitt har medlemmene av arbeidsgruppen mottatt penger fra ti legemiddelfirmaer (tre medlemmer har ingen oppgitte interessekonflikter).
Vi vil formulere vår uro i spørsmål til tre adressater.
Til forfatterne: Artiklene og listen over interessekonflikter inneholder en barsk melding – vi, landets fremste eksperter på hjertesvikt, har mottatt penger fra ti legemiddelfirmaer (gjennomsnitt), og vi forfatter uten å blunke, uten å rødme, nasjonale retningslinjer for utredning og behandling av kronisk hjertesvikt. Etter vår mening sender dere ut et demoraliserende signal om at sånn er livet og det er greit. Dere står frem som et dårlig eksempel i en tid hvor vår egen forening (3) og legestanden internasjonalt (4) prøver å bryte «de gylne lenkene» til legemiddelindustrien. Dere føler sikkert at dere har deres faglige integritet i behold. Men kan dere forstå at penger fra legemiddelindustrien svekker troverdigheten i lesernes øyne? Kan dere være enige i at nasjonale retningslinjer på terapiområder med omsetning på mange hundre millioner kroner bør være minst mulig påvirket av legemiddelindustrien?
Til Tidsskriftets redaktør: For en tid tilbake innførte Tidsskriftet krav om at forfattere av faglige og vitenskapelige artikler skal oppgi eventuelle interessekonflikter. Formålet er primært å skape åpenhet om bindinger som kan påvirke de faglige vurderingene. Et ytterligere formål er, antar vi, at ordningen skal ha en oppdragende virkning – å oppgi interessekonflikter kan stimulere til selvgransking hos forfatterne og i legestanden. Vi trodde at et tredje formål var at redaktøren skulle kunne refusere artikler der interessekonfliktene er så tunge at de truer den faglige uavhengigheten og troverdigheten. Overveide man i Tidsskriftet å avvise de aktuelle artiklene på slikt grunnlag? Ser redaktøren at 13,5 cm interessekonflikter er med på å alminneliggjøre og dermed ufarliggjøre de økonomiske bindingene mellom legene og legemiddelindustrien? En slik publiseringspraksis kan føre til at det noen vil kalle korrupsjonskultur blir oppfattet som normalkultur. En slik liste med interessekonflikter kan nesten virke mot sin hensikt. Interessekonfliktene blir selvfølgeliggjort istedenfor å være en kilde til kritisk vurdering hos leser og forfatter.
Til presidenten i Den norske lægeforening: En av Legeforeningens fornemste oppgaver er å forvalte tilliten mellom legestanden og befolkningen. Legeforeningen har de senere år forsøkt å skape tillitvekkende forhold i eget hus (3). Det er vedtatt retningslinjer som beskytter Legeforeningens organisasjonsledd og videre- og etterutdanningen mot legemiddelindustriens innflytelse. Men hva hjelper det hvis foreningens medlemmer oppfører seg på en måte som skaper mistillit blant folk flest og hos myndighetene? Mener Legeforeningen at det intime økonomiske samliv mellom Norsk cardiologisk selskaps arbeidsgruppe for hjertesvikt og legemiddelfirmaene er i pakt med vår forenings politikk for bygging av tillit?
