I Tidsskriftet nr. 1/2007 hadde Sven Erik Gisvold et aktuelt og tankevekkende innlegg om St. Olavs Hospital (1). Siden jeg i mange år var overlege ved dette sykehuset og sammen med Gisvold og flere andre overleger var blant tvilerne når det gjaldt dette prosjektet, må jeg få fremføre at jeg deler Gisvolds oppfatning av situasjonen.
Han var ikke og er ikke alene om å være skeptisk til de årlige driftsmessige innsparingene. Forslaget om å samle akuttfunksjonene på ett sted må gjelde døgnet rundt – ikke bare kanskje, som uttrykt av Gisvold (1). Da er vi omtrent tilbake der vi var tidligere. Dette kan oppfattes som et nederlag for beslutningstakerne. At disse skal gå inn for forandringer, er sannsynlig for optimistisk.
Gisvold ser også faren for fagmiljøene (1), noe jeg sier meg enig i. Av Adresseavisen 4.11. 2006 fremgår det at flere leger slutter eller vurderer å slutte ved sykehuset, noe også sykehusdirektør Gunnar Bovim er bekymret for. Uten at det der kom frem, antar jeg at forandringene i forbindelse med det nye St. Olavs Hospital spiller en rolle? Jeg har også inntrykk av at flere fra andre personellgrupper heller ikke er udelt begeistret for utviklingen. Spørsmålet i overskriften kan etter min mening besvares med ja.
Er det for sent å gjøre noe? spør Gisvold (1). Sannsynlig ikke, hvis beslutningstakerne snarest er villige til å innse rekkevidden av sine beslutninger og hvilket uføre man er i ferd med å havne og har mot til å sørge for å få til et mer helhetlig og funksjonelt sykehus – som man har råd til å drive. For oss som har fulgt prosessen fra begynnelsen, kan mye sies om prisutviklingen, men dette vil jeg ikke gå inn på her. Så lenge Norge har enorme oljeinntekter, vil sannsynlig byggingen fortsette som planlagt, men det er lov å håpe på forandring.
