I BMJ er det nylig på lederplass argumentert for at leger bør engasjere seg kraftfullt i klimaproblemene (1). En global oppvarming er i gang, og en vesentlig del av denne skyldes menneskelig aktivitet. Oppvarmingen fører til forstyrrelser i naturens økologiske balanse og vil derfor få alvorlige konsekvenser for menneskenes livsbetingelser og helse. Eksemplene er mange: Man må regne med økt dødelighet på grunn av varmebølger. Tropiske sykdommer som malaria vil spre seg til større områder. Vektorbårne sykdommer vil spre seg også i Norge. Flått, som kan overføre bakterien Borrelia burgdorferi og encefalittvirus, forekommer allerede i dag i landsdeler hvor den tidligere var ukjent. Vannmangelen ventes å øke dramatisk, og i mange byer og tettsteder ved kysten vil det bli oversvømmelser på grunn av stigende havnivå. Flom og tørke vil gi dårligere avlinger. I mange havområder er bestanden i dag truet pga. stort overfiske. Fiskefangstene kan bli enda mer redusert fordi havene tar opp CO₂. Mange fiskeslag tåler ikke at vannets pH synker.
Helsevesenet har lang tradisjon i å identifisere folkehelseproblemer og å bidra til å redusere dem (1). Men legene har ikke beskrevet virkningene av klimaforandringene på folkehelsen, slik man har gjort når det gjelder røyking, sosiale forskjeller, personlig livsstil og annet, til tross for at konsekvensene kan bli vel så store. Legene har både posisjon, kunnskap og plikt til å spille en ledende rolle i klimaarbeidet (2). BMJ har etablert et karbonråd (carbon council) som skal påvirke leger og andre i helsevesenet til å arbeide for en lavkarbonverden (low carbon world). For det første ønsker rådet å rekruttere så mange leger som mulig til å delta arbeidet med å samle dokumentasjon og informere myndighetene og befolkningen om helseskadelige konsekvenser av klimaforandringene. For det andre vil man prøve å finne frem til den mest effektive politikk for å minske CO₂-utslipp, samtidig som man må sikre velferdsutviklingen i fattige land. For det tredje vil man danne en koalisjon av helsearbeidere som skal påvirke politikere nasjonalt og internasjonalt til å fatte gode beslutninger. Endelig vil man oppmuntre til en miljøvennlig livsstil hos helsearbeidere rundt omkring i verden, ut fra tanken om at eksemplets makt er viktig.
I BMJ tar man altså klimaspørsmålet alvorlig og vil gjøre noe i praksis. I Sverige har foreningen Läkare för miljön oppfordret Läkarförbundet og Läkarsällskapet til å foreta seg noe (2).
Kan vi gjøre noe i Norge? Vi burde føle en plikt til det. Norge er et av verdens mest velstående land. Vårt forbruk er enormt. Vi er blitt rike på olje og gass. Menneskene i fattige land er mest utsatt for følgene av klimaforandringene. Afrika bidrar minst til utslipp av klimagasser, men lider mest. Våre CO₂-utslipp øker – i Sverige går de ned. Norge var en gang en ledende nasjon i miljøarbeidet – nå ligger vi langt etter mange land. Kan Legeforeningen gjøre noe? Kan Tidsskriftet?
