Min gode venn og kollega Paul Grøndahl er gått bort etter en langvarig og plagsom sykdom. Han ble 87 år gammel.
Vi gikk i samme klasse på Fredrikstad kommunale høiere Almenskole, som det het den gang, og tok artium på reallinjen i 1938. Under krigen, da universitetet var stengt, hospiterte han på St. Josefs Hospital i Fredrikstad, hvor kirurgen Johan Wilhelm Otnes var overlege. Otnes var en glimrende veileder, og Grøndahl fikk en bred opplæring i kirurgi, både teoretisk og praktisk, noe som var av uvurderlig nytte for ham senere.
Grøndahl giftet seg i 1946 med filolog Ingrid Johanne Hansen, og tok medisinsk embetseksamen i 1948 i Oslo, hvor Norges eneste universitet lå. Han var assisterende distriktslege i Skjærvøy i seks måneder i 1949, deretter vikar i privatpraksis ett år i Drøbak. Siden 1950 drev han sin egen private praksis i Aurdal i Valdres. Han greide i løpet av denne tiden også å videreutdanne seg, ble godkjent allmennpraktiker i 1974 og godkjent spesialist i allmennmedisin i 1985.
Jeg var imponert over alt utstyret han hadde skaffet seg på legekontoret sitt, bl.a. et røntgenapparat, som var til god hjelp når han skulle reponere bruddskader. Grøndahl hadde en stor praksis, og var høyt verdsatt av sine pasienter. Han var alltid blid og oppmuntret pasientene. Han arbeidet døgnet rundt, men hans første kone, Ingrid, forsøkte riktignok av og til å skjerme ham ved å sile ut tilfeller som hun mente kunne vente. Etter initiativ fra bygdefolk ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje.
Noen år etter at hans Ingrid døde, giftet han seg på nytt med Gerd Tindeland. De hadde en rekke gode år sammen, og hun var til stor hjelp under hans sykdom.
Grøndahl var en privatpraktiserende lege av den gamle skolen. Han tilhørte en utdøende rase, arbeidet alene og reiste stadig i sykebesøk. Det var den gang, det, og ikke nå. Han sparte seg aldri og gjorde meget som i dag sendes til diverse spesialister. Man kan kanskje si at han var «den siste mohikaner» blant legene i Valdres.
