Livsforlengende behandling var tema for flere artikler i Tidsskriftet nr. 7/2007 (1, 2). I en av dem, basert på en analyse av to kasuistikker, heter det: «Overleger på barneavdelingene ved universitetssykehusene opplyser at de ikke vil gi livsforlengende behandling til et barn med trisomi 18 på grunn av dårlig prognose. I forhold til den enigheten som foreligger blant disse, ville ikke dette barnet blitt intubert dersom diagnosen hadde vært kjent intrauterint» (1). Kan overleger ensidig avgjøre et slikt spørsmål? Det kan jo tenkes at foreldre ønsker at barnet deres skal leve! Jeg kjenner et ektepar som ikke for noen pris ville ha unnvært tiden da de hadde omsorg for sitt lille barn, som hadde alvorlige, multiple funksjonshemninger. Barnet smilte, kunne mates og var mottakelig for kjærlighet – og fikk en verdig død seks år gammel.
I samme artikkel heter det: «Datteren ga uttrykk for at det ikke var ønskelig med livsforlengende behandling dersom utsiktene til bedring ikke var til stede. Dette var i forståelse med hva pårørende mente pasienten selv hadde uttalt tidligere. I samråd med datteren ble det satt «HLR minus» i journalen» (1). Det dreier seg her om en 75 år gammel enkeman med to barn. Det er kjent at skjulte motiver kan påvirke barns holdninger, for eksempel arveoppgjør. Løgnaktige påstander kan også fremsettes. Det er derfor meget viktig at alle barna er enige i den avgjørelsen som blir tatt. Var de det?
I en kommentarartikkel skriver Harry Martin Svabø, tidligere generalsekretær i Legeforeningen: «Pasientens egen oppfatning teller, slektningenes oppfatning er bare veiledende» (2). Det er merkelig at Svabø ikke omtaler ektefellen spesifikt, da en ektefelle ikke er en slektning. Jeg mener at i tillegg til pasientens egen oppfatning er ektefellens og barnas oppfatning sterkt medbestemmende. Hva mener Svabø med «slektninger»?
