I sitt tilsvar (1) til et kritisk innlegg (2) om det nye St. Olavs Hospital i Trondheim i Tidsskriftet 6/2007 forsøker sykehusets direktør, Gunnar Bovim, å bagatellisere og ufarliggjøre kritikk (3). Han sier at kritikken «retter seg imidlertid delvis mot planer vi forlot for flere år siden» og hevder at behovet for mer personell særlig er knyttet til anestesiologi.
Jeg mener at Bovim tar feil på begge punkter. Dette handler om langt mer enn noen få stillinger ved anestesiavdelingen. I budsjettforslaget for 2006 hadde de berørte avdelinger bedt om til sammen 434 nye stillinger for å kunne drive etter intensjonen. Kun en liten del av dette var knyttet til anestesiologi.
Den nylig avgåtte leder i Helse Midt-Norge, Paul Hellandsvik, som gjennom hele prosjektperioden varmt støttet sentermodellen, bekreftet for få måneder siden at den ligger fast (4) og skal fullføres etter intensjonen. Jeg har ikke registrert at han er motsagt av Bovim eller andre ledere i Helse Midt-Norge. Det er heller ikke truffet vedtak som sier at man skal forlate denne modellen. Dersom Bovim nå er enig i at sentermodellen var et feilgrep, må han sammen med ledelsen i Helse Midt-Norge gå ut med denne informasjonen og presentere en troverdig fremstilling av hva som er ledelsens nye syn og hvordan de tenker å utvikle sykehuset videre. Hvis ikke, kan tillitsforholdet mellom ledelsen og sykehusets medisinske miljø bli ytterligere svekket.
Jeg mener fortsatt at prosjektet i all hovedsak er planlagt av personer med begrenset innsikt i sykehusdrift og ut fra manglende helhetssyn. Ekstra alvorlig er det at så mange andre avdelinger, institusjoner og pasienter i Midt-Norge ser ut til å måtte betale en høy pris. Den økonomiske tyngdekraft har innhentet oss.
