Hele pasientforløpet, fra første kontakt med fastlege til eventuell oppfølging etter sykehusbehandling, må tas med i betraktningen når helsetjenester skal prioriteres.
Det er hovedbudskapet i Legeforeningens statusrapport om prioritering i helsetjenesten, se Legeforeningens Internett-sider: www.legeforeningen.no/?id=87545.
Dagens tilnærming for snever
I internasjonal sammenheng var Norge tidlig ute med å sette prioritering i helsetjenesten på sakskartet. Det er også bred politisk og faglig enighet om hvilke kriterier og idealer som skal legges til grunn, forankret i Lønning I- og Lønning II-utvalgene og i prioriteringsforskriften. Gjennomføringen av prioritering i praksis har vært mindre vellykket. Blant annet har vi den paradoksale situasjon at pasienter som er tildelt rett til nødvendig helsehjelp og dermed høyt prioritert, venter like lenge på behandling som pasienter som ikke er tildelt slik rett.
For at helsetjenester og offentlige midler skal fordeles slik at pasienter som har størst behov får riktig behandling først, må vi prioritere bedre. Legeforeningen mener at det er nødvendig at prioritering i helsetjenesten må ha et bredere perspektiv enn hva man hittil har hatt. Per i dag er prioritering knyttet til tildeling av rett til behandling i spesialisthelsetjenesten. Denne tilnærmingen er for snever, mener Legeforeningen, og viser blant annet til at mange beslutninger som blir fatt i primærhelsetjenesten har konsekvenser for prioritering. Arbeidet med prioritering må omfatte hele pasientforløpet og hele styringslinjen, heter det i rapporten.
Leger har en viktig prioriteringsrolle
Sett fra Legeforeningen, er det nødvendig å synliggjøre medisinfagets og legers plass i spørsmål som berører prioritering. Politikere har et overordnet ansvar for å bestemme hvilke helsetjenester som skal bekostes av det offentlige og hvordan ressurser skal fordeles. Men beslutningene må bygge på anbefalinger fra de medisinske fagmiljøene, mener foreningen. I rapporten fremholder Legeforeningen at det er de medisinske miljøene som best kan beskrive hvilke konsekvenser politikernes beslutninger får for pasienter og pasientgrupper.
Rapporten understreker betydningen av at fagmiljøene arbeider aktivt for å komme frem til konsensus om faglige anbefalinger. Konsensus er avgjørende for at leger skal våge å ta ubehagelige beslutninger, og for å få høyest mulig legitimitet og lojalitet.
Rapporten gjør det videre helt klart at det må være bred enighet og åpenhet om de valg og prioriteringer som gjøres i helsetjenesten. Politikerne må stå ved sine vedtak, og legene må følge lojalt opp selv om beslutningen går på tvers av egne, faglige interesser.
