Noen allmennleger finner sykmelding meningsfylt og uproblematisk, andre strir mye med denne oppgaven. Men praksis varierer likevel lite.
I en spørreundersøkelse fra Legeforeningens forskningsinstitutt svarte 308 allmennleger på spørsmål om hvordan de forholder seg til sykmeldingsoppgaven (1). Legene kunne grupperes i fire etter følgende dimensjoner: opplevelse av oppgaven som en byrde, grad av tvil og strenghet ved vurderingene, synspunkter på om sykmelding er medisinsk relevant arbeid og vurdering av egen kompetanse.
12 % av legene syntes ikke sykmelding var en byrde, var lite i tvil, syntes de var strenge og hadde høy kompetanse. En annen like stor gruppe var helt motsatt. Begge disse gruppene oppfattet sykmelding som medisinsk relevant arbeid selv ved rene psykososiale problemstillinger. En tredje gruppe på 32 % av legene var tydeligst karakterisert ved at de mente sykmelding var relevant bare ved biomedisinsk veldefinerte tilstander. Legene i den førstnevnte gruppen og de i den andre gruppen hadde signifikant forskjellige personlighetstrekk. Det var ingen forskjell mellom gruppene når det gjaldt antall sykmeldinger per uke, egen jobbtilfredshet eller grad av paternalistisk innstilling.
Konklusjonene samsvarer med en britisk rapport om sykmeldingspraksis basert på kvalitativ tilnærming (2). I likhet med en tidligere norsk studie fant vi at det ikke var sammenheng mellom holdninger til sykmelding og praksis (3). En mulig forklaring kan være at møtet med den enkelte pasients behov overstyrer legens prinsipielle synspunkter, og at dette av en del leger oppfattes som vanskelig, mens andre takler det greit.
