Det har falt anestesikollega Jon Henrik Laake tungt for brystet at Tidsskriftet i en mellomtittel har uttalt at «hjernen tilhører nevrologene», slik han skriver i Tidsskriftet nr. 10/07 (1). Jeg skal ikke kommentere Jan C. Frichs påvisning (2) av at det er Tidsskriftets redaksjon, og ikke tidligere leder i Norsk nevrologisk forening, som har formulert denne uttalelsen, som Laake synes er en foraktelig «revirholdning».
Det er likevel to ting som er egnet til å forbause i Laakes innlegg (1). For det første: At han ikke har fått med seg at Tidsskriftets forbilledlige temaserie om hjerneslag nettopp understreker betydningen av en flerfaglig tilnærming. Laake har rett i at vi alle «tar hjernen i terapi», som han uttrykker det. Alle andre organers ultimate funksjon er å ta vare på hjernen, hvor vår personlighet, våre evner og egenskaper er lokalisert.
For det andre: Hans fordom mot nevrologer som reflekshammerviftende kolleger, hjelpeløse overfor de store utfordringer i medisinen. Han har bekymring for nevrologens håndtering av bevisstløse pasienter, men jeg kan ikke gjøre Laake og anestesileger generelt ansvarlig for de anestesileger som mangler den mest elementære kunnskap om bedømmelse av hjernestammens funksjon. Dette er faktisk ganske viktig når det skal avgjøres om en pasient er dypt bevisstløs eller død. Laake besværer seg også for nevrologers manglende interesse for smertebehandling. En smerteklinikk er definert som en flerfaglig organisasjon hvor også nevrolog inngår, og slik fungerer den også best. Når noen enkeltstående anestesileger driver uansvarlig forskrivning av sterke smertestillende preparater og dårlig begrunnede nervedestruktive prosedyrer, kan igjen ikke hele faggruppen legges til last.
Jeg skal ikke forsøke å benekte at Laake kan ha hatt lite heldige erfaringer med nevrologer. Det er likevel like urimelig og svært uheldig at myter og fordommer får lov til å bre seg på bakgrunn av enkelthendelser. Både Laake og jeg skal være svært forsiktige og ydmyke i slike sammenhenger. Det er en ganske utbredt myte og fordom i befolkningen at leger er snørrhovne og arrogante. Innad i legestanden vil vi helst finne slike holdninger urimelige, men av og til kan man skjønne hvorfor slike oppfatninger brer seg.
