I Tidsskriftet nr. 7/2007 tar Petter Andreas Ringen et oppgjør med den biologisk-reduksjonistiske modellen kontra den holistiske medisintankegangen i psykiatriske helsetjenester (1). Per Fugelli er inne på noe av det samme i sin bok Rød resept (2). Forskning peker med all tydelighet på hvor mye sosioøkonomiske og sosiokulturelle forhold har å si for psykisk og somatisk helsetilstand (3, 4).
Til tross for dette er slike forhold nesten fraværende i samfunnsdebatten om psykiatri. Mitt spørsmål er derfor: Er diskusjonen om en holistisk medisin kun ønsketenkning og en god tanke? Er det tid, rom, vilje og legekrefter nok ved psykiatriske institusjoner til å tenke slike tanker, som jo ikke er effektive, kostnadsbesparende eller markedsrettet? Er legestanden villig til å legge vekk sin reseptblokk for å rette mer oppmerksomhet mot folkehelsen, sosiale forhold og konsekvenser av skjevfordeling? Vil dette gi status nok til en yrkesgruppe hvis status har vært høy lønn, definisjonsmakt og å være hersker over liv og død?
Vi sosionomer er barn av velferdssamfunnet og er utdannet til å se hvordan fattigdom, rus, arbeidsledighet og ulikheter skaper sosiale og helsemessige problemer for enkeltmennesker. Jeg savner en faglig diskusjon om dette innen norsk psykiatri. Kanskje burde det ansettes noen samfunnsmedisinere i psykiatrien for å gi psykiatrien slagkraft som samfunnets temperaturmåler.
