I helseforetak der jeg jobber, driver jeg bl.a. med diagnostiske vurderinger av personer som man tror kan ha AD/HD. Dette er kompliserte utredninger som krever innsamling av store mengder informasjon fra pasientens livshistorie, utfylling av diverse spørreskjema, innhenting av komparentopplysninger fra foreldre og/eller skole, ev. samtale med partner, søsken eller andre, av og til også nevropsykologisk utredning og veiledning av en spesialist. Det er kort sagt som en slags vitenskapelig utredning hvor man avkrefter eller bekrefter en hypotese.
Spørsmålet er om det er forsvarlig at en med høyskoleutdanning skal kunne gjøre diagnostiske utredninger og igangsette behandling på selvstendig basis? Har de grundig nok skolering i psykiske lidelsers symptombilde og mulige årsaksforhold? Har de øvelse i det å gjøre diagnostiske vurderinger med hjelp fra en veileder – det hele tatt en grundig nok psykopatologiforståelse som kan ligge til grunn for ulike behandlingsregimer? Dette skjer i psykisk helsevern hver dag. Andre enn psykologer og leger foretar diagnostiske utredninger og igangsetter behandling. Alt i full enighet med en leder som kanskje selv er sykepleier eller vernepleier, og som i tillegg kanskje har en begrenset kjennskap til lovverket, myndighetenes føringer og faget selv.
Myndighetene kan med det juridiske begrepet forsvarlighet (§ 4 i lov om helsepersonell) ha unngått et politisk minefelt ved å ikke definere hvilke yrkesgrupper som skulle gjøre hva og istedenfor overlatt dette ansvaret til arbeidsgiverne så lenge de holder seg innenfor det som er «forsvarlig». Men jeg tror ikke dette har bidratt til klargjøring av forsvarlighetsbegrepet. Det har heller ført til en praksis hvor «alle nå gjør alt». Kanskje går dette oftere på bekostning av forsvarligheten enn det motsatte.
I praksis utføres både utredning, diagnostisering og komplisert behandling av personer med høyskoleutdanning uten kvalitetssikring av psykolog eller psykiater. Jeg mener dette er uheldig, fordi det kan føre til feildiagnostisering og feilbehandling. Spesielt vurdering av selvmordsfare er krevende – der gale vurderinger kan få fatale følger. Dette har gjort at fylkeslegene har sagt at selvmordsvurderinger bør gjøres av psykolog eller lege. Kanskje bør myndighetene nå komme med klarere retningslinjer også for hvem som skal ha myndighet til å diagnostisere og igangsette behandling, selv om det egentlig er avgjort at psykologer og leger skal gjøre dette i kraft av sin grundige utdanning. Myndighetene bør se nærmere på en praksis som foregår på steder hvor det er vanskelig å få tilgang på psykologer og leger. På disse stedene er det bygget opp kompetanse hos yrkesgrupper med høyskoleutdannelse slik at de skal gjøre det arbeidet en psykolog eller psykiater bør gjøre. Jeg har også mistanke om at enkelte helseforetak har satset på billigere arbeidskraft ved å satse på yrkesgrupper med høyskoleutdannelse. Men er det forsvarlig for pasientene?
