På en previsitt for kort tid siden bladde jeg rutinemessig gjennom medsendte papirer for en pasient som var overført fra en annen avdeling på sykehuset. Pasienten hadde fått konstatert en inoperabel lungecancer, men ble senere overflyttet til Hjerteavdelingen pga. hjerteinfarkt. I kurvemappen lå bl.a. et dokument med følgende tekst: «Angående spørsmål om hjertestans: Angående spørsmål om hjertestans ønsker jeg gjenoppliving.» Erklæringen var underskrevet av pasienten og hans ektefelle.
Dette må være feil, sa jeg, her mangler et ord, denne cancerpasienten med begrensede leveutsikter mener selvfølgelig at han ikke ønsker gjenoppliving.
Men det var ingen feil. Det kom etter hvert frem at pasienten og særlig de pårørende hadde reagert negativt da spørsmålet om HLR minus ble tatt opp. Uansett årsak er det i alle fall uheldig at pasienter som kommer inn i sykehuset med mer eller mindre realistiske forventninger om helbredelse eller i det minste bedring, uforberedt blir konfrontert med problemstillingen HLR minus med en reaksjon som denne.
De fleste beslutninger om HLR minus ble vel tidligere tatt av pasienten selv. I de senere år er spørsmålet i økende grad blitt tatt opp av legene, ofte etter initiativ fra sykepleierne, for å forebygge at vaktpersonell som ikke kjenner pasienten, setter i gang gjenopplivingstiltak som ikke er medisinsk eller etisk indisert. Pasientrettighetsloven, som sterkt betoner medbestemmelsesretten, var medvirkende til Rundskriv IK-1/2002 fra Helsedirektøren som fastslår at pasient og pårørende også skal ha informasjon om forhåndsvurdering av å unnlate hjerte-lunge-redning. Dette går igjen i en rekke lokalt utarbeidede retningslinjer ved landets sykehus.
HLR minus er imidlertid en medisinsk beslutning. Jeg tror at vi som leger iblant må ha mot til å treffe slike beslutninger og av og til våge å unnlate å informere konkret når vi anser dette som det mest skånsomme og riktigste overfor pasient og pårørende. Det er i alle fall uetisk å være så bokstavtro mot en instruksfestet informasjonsplikt at spørsmålet treffer pasient og pårørende uforberedt. Legekunsten består i til enhver tid å gjøre det beste for pasienten, deri også å vurdere hvilke opplysninger pasienten bør få (1). Spesielt må det unngås at pårørende ved gitt informasjon føler at de blir medansvarliggjort for en beslutning om at deres kjære i en gitt situasjon skal gis en sjanse til å overleve. De fleste pårørende som bringer gamle, skrøpelige og kanskje døende pasienter til sykehus, tror jeg gjerne avstår fra informasjon og medbestemmelse på dette område og overlater slike beslutninger til legenes skjønn.
De lokale retningslinjer for HLR minus ved Haukeland Universitetssjukehus er under revisjon og vil antakelig bli mer nyansert hva angår informasjon til pasient og pårørende. Jeg har fått opplyst at Helsedirektøren overveier å trekke tilbake eller revidere det tilgrunnliggende rundskrivet fra 2002.
