Det var Tidsskriftets redaksjon, ikke intervjuobjektet, som var ansvarlig for den uheldige formuleringen «Hjernen tilhører nevrologene» i intervjuet med tidligere leder av Norsk nevrologisk forening i Tidsskriftet nr. 6/2007 (1). Det var noe man skrev bare for å oppnå lesernes oppmerksomhet, ifølge Jan C. Frich i Tidsskriftet nr. 10/2007 (2), som avviser at frasen skal leses som et destillat av Ellisiv Mathiesens holdning, og som bedyrer at det siste man ønsker seg fra Tidsskriftets side er revirtenkning i forhold til slagpasienter.
Frichs ønske om å fremme tverrfaglighet strekker seg imidlertid ikke lenger enn at han helt har unnlatt å involvere det akuttmedisinske fagmiljøet i Tidsskriftets serie om slagpasienter. Dette er en gruppe pasienter som nevrologene hevder de gjerne vil ha tak i innen tre timer fra symptomdebut. Jeg antar at flere enn jeg innser at dette representerer en logistisk utfordring både prehospitalt og intrahospitalt. For det er vel ikke slik at disse pasientene dukker opp på nevrologens kontor helt av seg selv? Hvilke initiativer har nevrologene tatt i forhold til prehospitale tjenester for å få på plass de nødvendige ressursene til slik hastebehandling? Er det nevrologer som skal av gårde i helikopter for å «gjøre differensialdiagnostikk»? Dette ville det være av interesse å få belyst.
Heller ikke intensivmedisin er gitt nevneverdig plass i temaserien, selv om eldrebølgen, nye behandlingsmetoder og befolkningens forventninger tilsier økende etterspørsel etter intensivmedisinske tjenester for denne pasientgruppen. Riktignok nevnes intensivbehandling i artikkelen om subaraknoidalblødning (3), men da bare ufullstendig og av kolleger som ikke selv utøver intensivmedisinsk virksomhet. Anestesiologiske aspekter er derimot overhodet ikke berørt i omtalen av disse pasientene og heller ikke i omtalen av carotiskirurgi (4). Frich belærer meg om sine redaksjonelle grep, men er det godt skjønn når serien om hjerneslag er blitt så ufullstendig?
