Faren for ulykke eller død ved basehopping er fem til åtte ganger så stor som ved vanlig fallskjermhopping. Det viser en norsk studie som er publisert i maiutgaven av Journal of Trauma.
Utøvere av ekstremsport kritiseres for å sette eget og andres liv i fare. Beregning av risiko har hittil ikke vært utført for basehopping. Vi har nå beregnet risiko ved alle hopp utført i perioden 1995 – 2005 ved Kjerag i Rogaland (1).
I månedene mai til august hvert år kommer hoppere fra hele verden for å oppleve nær 1 000 meter fritt fall mot Lysefjorden. Alle ulykker og skader er registrert av Stavanger basehopperforening, og dødsfall ble identifisert fra obduksjonsrapporter ved Stavanger universitetssjukehus. Behov for assistert redning med helikopter eller klatregruppe ble også registrert.
I tiårsperioden ble det utført i snitt rundt 2 000 hopp per år. Det var ni dødsfall (0,04 % av alle hopp), som tilsvarer en rate på 1 per 2 300 hopp. I tillegg ble det registrert 82 ulykker (0,4 %) – en rate på 1 per 250 hopp. Det var sammenheng mellom antall hopp og forekomst av skader (r = 0,66; p = 0,007), men ikke med antall dødsfall eller behov for redningstjeneste. Antall skader korrelerte med behov for helikoptertjeneste (r = 0,76; p = 0,007), men ikke med behov for klatrertjenester i redningsaksjonene. Helikoptertjenesten var involvert ved en tredel av alle ulykker. De fleste skadene var relatert til landing og var ikke alvorlige.
Basehopping er en lovlig aktivitet i Kjerag i motsetning til andre steder, som i Trollveggen. Preventive tiltak, Stavanger basehopperforenings lokale skolering av hopperne og fokus på sikkerhet bidrar til redusert risiko ved dette hoppstedet. Risikoen er betydelig større hvis hoppingen foregår ulovlig, i skumringstimene eller i påvirket tilstand.
