Odd Erik Johansen konkluderer i et innlegg i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2007 med at pasienter med type 2-diabetes bør følges opp ved medisinske poliklinikker (1). Bakgrunnen for dette er en undersøkelse fra Medisinsk avdeling, Sykehuset Asker og Bærum, publisert i Diabetic Medicine (2) og kort referert i Tidsskriftet (1). Dette er en åpen, randomisert undersøkelse med 160 personer med diabetes hvor man i en periode på to år sammenliknet standardbehandling i allmennpraksis og et strukturert behandlingsregime ved sykehusets poliklinikk. Opplegget på poliklinikken besto av et gruppebasert livsstilsendringsprogram over seks måneder, deretter et optimalisert behandlingsopplegg for blodsukkernivå, lipider og blodtrykk. Ikke uventet kom de pasientene som ble randomisert til et intensivt og strukturert behandlingsopplegg best ut med tanke på HbA1c-verdier, blodtrykk, lipider og kardiovaskulær risiko vurdert ut fra UKPDS-riskskår. Gjennomsnittlig antall medikamenter økte fra 2,5 til 3,2 i kontrollgruppen og fra 3,4 til 5,6 i intervensjonsgruppen. Vekt, røykevaner, fysisk aktivitet og arbeidskapasitet forble uendret i begge gruppene, noe som kanskje kan tyde på at den medikamentelle innsatsen var mer intens enn innsatsen for å endre livsstil.
Etter vårt syn viser studien at personer med type 2-diabetes profitterer på et strukturert behandlingsregime og at det er mye å vinne på å optimalisere diabetesbehandlingen. Fordi man har sammenliknet standardbehandling og et intensivert og strukturert behandlingsopplegg, synes vi forfatteren trekker for omfattende konklusjoner (3). Man kan etter vårt syn ikke uten videre trekke den slutning at alle med type 2-diabetes bør følges opp ved en medisinsk poliklinikk. Det ville forundre oss dersom man ikke fant tilsvarende forskjeller mellom standardbehandling og et mer intensivert behandlingsregime også ved medisinske poliklinikker.
Studien bør stimulere til en bedring av diabetesomsorgen både i allmennlegetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dersom personer med type 2-diabetes ikke når behandlingsmålene hos fastlegene, bør de etter vårt syn henvises til spesialisthelsetjenesten. Etter vår erfaring er det imidlertid mange steder betydelige kapasitetsproblemer på diabetespoliklinikkene, slik at ansvaret for pasientene bør avklares med lokale avtaler og retningslinjer mellom allmenn- og spesialisthelsetjenesten. På begge nivåer bør man ha en kontinuerlig vurdering av kvaliteten på den behandling som tilbys og utføres.
