På grunnlag av en toårs prospektiv studie med 120 personer med type 2-diabetes (1) hevder Odd Erik Johansen i Tidsskriftet nr. 13-14/2007 at slike pasienter bør følges opp ved poliklinikk (2).
Det er riktig at man oppnår bedre resultater når pasientene går til kontroll på en klinikk med strukturert oppfølging enn hvis de ikke får slik oppfølging (3 – 5). Men det er det strukturerte opplegget og ikke spesialistoppfølgingen som er årsaken til dette. Det er få signifikante forskjeller mellom allmennpraksis og spesialistklinikk når begge mangler en velorganisert, strukturert tilnærming til diabetesomsorgen (6).
Det er derfor problematisk å argumentere for at poliklinikkene skal overta omsorgen for pasienter med type 2-diabetes ut fra en sammenlikning mellom et strukturert poliklinikkopplegg og en ikke-strukturert oppfølging i allmennpraksis. Strukturerte oppfølgingsopplegg kan også gjennomføres i allmennpraksis (7) – det er mer innholdet i tilbudet enn behandlingsnivå det kommer an på.
I en rapport fra Kunnskapssenteret basert på sekundærlitteratur heter det: «Personer med diabetes har best behandlingseffekt når de møter kompetent helsepersonell med interesse for diabetes, dette kan være lege, diabetessykepleier eller spesialist i første eller annenlinjetjenesten. Resultater fra kunnskapsoppsummering viser at det ikke er evidens for at effekter av tiltak som kan utføres enten i 1. eller 2. linjehelsetjenesten er bedre på høyere nivå enn tiltak basert i primærhelsetjenesten, men helsepersonell bør tilbys særlig opplæring i pasientrettede tiltak for diabetes» (8).
Faktorer som kontinuitet i pasientoppfølgingen, nærhet til pasientens lokalmiljø og ikke minst helseøkonomiske faktorer taler for at man heller bør satse på at allmennpraktikere tilbyr strukturerte behandlingsopplegg enn at denne store og voksende pasientgruppen skal henvises til sykehusenes poliklinikker.
