Vemund Digernes har selvsagt rett i at ordningen med kjøp av helsetjenester nylig ble utvidet til også å omfatte dem som «står i fare for å bli sykmeldt». Dette ble trolig gjort for å motvirke det Digernes omtaler som mulige uheldige konsekvenser fra forrige gang man satset stort på kjøp av helsetjenester, nemlig at pasienter ba om å bli sykmeldt i håp om at de da ville komme raskere til behandling. Dette har vært anført som en av grunnene til at ordningen ikke bidro til målbart redusert sykefravær i forrige runde. Fagtidsskrifter har som kjent lang trykningstid, og vår lederartikkel (1) var skrevet før den omtalte utvidelsen ble vedtatt. Så langt er vi enige.
Det vi derimot ikke er enige i, er at en grunnleggende forutsetning for vårt hovedbudskap dermed har falt bort. Vår argumentasjon dreide seg primært om det å fordele offentlige helsegoder med utgangspunkt i folks status som yrkesaktive, og hovedbudskapet var at en slik praksis vil være både uhensiktsmessig og urettferdig. Vårt primære anliggende var å vise at slike ordninger bryter med sentrale deler av verdigrunnlaget for helsetjenesten, nemlig at produktivitet og sosial status ikke under noen omstendigheter skal gi fortrinn til behandling, sist tydelig gjentatt av Lønning II-utvalget (2). Reaksjoner vi har fått på lederartikkelen tyder på at disse ekstra helsemillionene til de yrkesaktive blir oppfattet nettopp som en prioritering av de «nyttigste» og en nedprioritering ikke bare av arbeidsledige, uføre og hjemmearbeidende, men også av de sykeste av de syke (3). En kollega i kreftomsorgen lurte på om det ikke kunne være et bedre prosjekt å hjelpe folk tilbake til livet, ikke bare til arbeidslivet.
Det er fortsatt uklart hvordan kriteriet «står i fare for å bli sykmeldt» skal anvendes av de leger som søker pasienter til ordningen. Kanskje vil vi oppleve at forsøket på å korrigere for én bivirkning vil bane vei for en annen - at yrkesaktive i sin alminnelighet nå får fortrinn fremfor ikke-yrkesaktive i den norske helsetjenesten.
Vi understreket i lederartikkelen at vi har forståelse for de gode intensjonene med ordningen (1). Likevel har den klart usmakelige sider, sider som neppe blir bedre ved at ordningen nå får et utvidet omfang.
