Klagen gjelder i hovedsak redaksjonell praksis for publisering av tilsvar og motinnlegg i Tidsskrift for Den norske lægeforening (Tidsskriftet). Journalist og forfatter Jon Hustad påklager manglende likebehandling med sine motdebattanter etter utgivelsen av hans bok «Varsleren». Klageren reagerer på at hans kritikere fikk komme til orde i samme utgave som han selv hadde tilsvar på trykk.
På generelt grunnlag ber klageren i tillegg PFU vurdere om en redaktør har et ansvar for at det svares på imøtegåelse av påstander som er framført på lederplass. Klageren viser her til at Tidsskriftets redaktør i to lederartikler forsvarte leger som kritiseres i boken, uten samtidig å opplyse at legene er medarbeidere i bladet. Videre finner klageren det klanderverdig at redaksjonen utsatte å publisere hans sluttinnlegg i debatten. Det inngår for øvrig i klagen at redaksjonens første omtale av «Varsleren» etter kort tid ble fjernet fra bladets nettsider.
Tidsskriftets redaktør har inngående redegjort for det spesielle ved redigeringen av et medisinsk-vitenskapelig tidsskrift, og bekrefter at leger innen aktuelle fagområder inviteres til å kommentere andres artikler i samme utgave. Redaktøren stiller seg spørrende til om det i utgangspunktet formelt forelå tilsvarsrett for klagerens del, siden de opprinnelige lederartiklene ikke var å oppfatte som angrep på ham.
Ifølge redaktøren ble publiseringen av klagerens siste innlegg «utsatt» fordi han allerede hadde hatt et sluttinnlegg på trykk og dessuten fordi det «ikke inneholdt noe nytt». Når det gjelder lederartiklenes forsvar av legene som blir kritisert i klagerens bok, viser redaktøren til at Tidsskriftets nærmere 300 faglige medisinske medarbeidere ikke er å regne som redaksjonelle medarbeidere.
Pressens Faglige Utvalg har i utgangspunktet forståelse for at klageren stiller spørsmål ved at Tidsskriftet i sine lederartikler ikke samtidig gjorde leserne oppmerksom på at legene som ble forsvart, hadde nær tilknytning til redaksjonen. På den annen side må utvalget vektlegge bladets spesielle medisinsk-faglige formål, og at de omtalte legene ikke kan betraktes som redaksjonelle medarbeidere i tradisjonell forstand. Utvalget mener uansett at man med fordel kunne ha oppgitt legenes tilknytning til tidsskriftet.
Utvalget vil understreke redaksjoners rett til å bestemme hva som skal publiseres, såfremt det ikke foreligger åpenbar tilsvarsrett i henhold til Vær Varsom-plakatens punkt 4.15. I det påklagede tilfellet kan det etter utvalgets mening reises tvil om klageren på hvert enkelt stadium av striden omkring hans bok, kunne gjøre formelt krav på tilsvarsrett. Etter utvalgets mening måtte det uansett være opp til redaksjonen å sette sluttstrek for debatten, ut fra en selvstendig vurdering av hvorvidt klagerens aller siste innlegg inneholdt nye momenter.
Derimot finner utvalget grunn til å sette søkelys på Tidsskriftets forskjellsbehandling av klagerens innlegg, ved at øvrige debattanter konsekvent fikk sine motinnlegg publisert samtidig med hans. Slik utvalget i lignende tilfeller har uttalt, må slike valg betraktes som en presseetisk uakseptabel utnyttelse av redaksjoners maktposisjon.
På dette punkt har Tidsskrift for Den norske lægeforening opptrådt kritikkverdig.
Oslo, 19. juni 2007
