Når man skal bedømme utbredelsen av sykdom i en befolkning, er det viktig å skille mellom den faktiske sykdomsforekomsten og den tilsynelatende forekomsten som kan avledes av bruken av diagnoser fra ulike kilder. Årsaken til at de omtalte tilstandene fremstår som epidemier, er at bruken av de aktuelle diagnosene har fulgt et epidemiliknende mønster, ikke at sykdommene i seg selv har vært epidemier.
Dessverre mangler vi gode registerdata for utbredelse av sykdommer i Norge. Med unntak av kreft, som vi har et eget register for, må vi basere oss på forskningsstudier, som ofte bare viser forekomsten i en spesiell tidsperiode i et utvalg av befolkningen, på dødsårsaksregisteret, som viser hvilke tilstander vi dør av, eller på Rikstrygdeverkets tall, som viser hvilke diagnoser vi blir sykmeldt eller uføretrygdet for. Derfor er det vanskelig å få sikre tall om hvordan forekomsten av ulike sykdommer reelt sett har utviklet seg over tid. Særlig vanskelig er dette for tilstander der det ikke foreligger entydige og omforente diagnosekriterier og for komplekse sykdomstilstander hvor flere typer symptomer og funksjonsutfall er til stede samtidig og det kan være vanskelig å avgjøre hvilken diagnose som best beskriver hele sykdomsbildet. I slike tilfeller er det ofte klinisk tradisjon og skjønn som avgjør hvilken «merkelapp» eller hoveddiagnose pasienten ender opp med.
Både klinisk tradisjon og skjønn vil kunne endres over tid og vil kunne bli påvirket av andre forhold enn rent medisinskvitenskapelige. Dette er en av grunnene til at bruken av enkelte diagnoser er forskjellig i ulike land og i ulike regioner i landet. Trygdestatistikkene viser for eksempel at det er langt flere som får stilt diagnosen nakkeslengskade i Norge enn det er i de fleste andre land, uten at dette kan brukes som holdepunkt for å anta at det faktisk er flere som utvikler tilstanden i Norge enn det er i land hvor forekomsten av nakkeskader er langt høyere enn hos oss.
