Verdens helseorganisasjon (WHO) har etablert følgende grenseverdier av kroppsmasseindeks (body mass index; BMI) for vektavvik (1): Undervektig < 18,5, normalvektig 18,5 – 24,99, overvektig ≥ 25 – 30, fet ≥ 30. Dette innebærer at en person med høyde 1,80 m og vekt 81 kg (BMI = 25) er overvektig og en person på 1,70 m og vekt 53,5 kg (BMI = 18,5) er normalvektig.
En norsk studie har vist at gruppen med BMI-verdier fra 25 til 30 faktisk har en overdødelighet, men også en meget liten forandring i dødsrisiko fra 23 til 27 (2). Ingen BMI-verdier angir klart lavere dødelighet enn 25, en verdi som altså er definert som grensen for overvektig. WHO definerer området 18,5 – 25 som normalområde, noe som må tolkes som et område med lavest helserisiko. Dette er urimelig og misvisende, for en BMI-verdi på 18,5 indikerer en relativ overdødelighet på hele 40 – 50 %!
Dersom man synes dødsrisiko er viktig, er WHOs klassifikasjon av kroppsvekt etter BMI-verdier meget uheldig. Denne definisjonen av overvekt omfatter en betydelig del av befolkningen som har lavest relativ dødelighet. Definisjonen av normal vekt omfatter en gruppe med 40 – 50 % overdødelighet. Dette har store konsekvenser. Svært mange i aldersgruppen 35 – 49 år har BMI-verdier på 25 – 26 og vil bli skremt med at de er overvektige, til tross for at gruppen har lavest dødelighet. Påstanden om at en BMI-verdi på 18,5 er normalt, dvs. gir lavest dødelighet, til tross for en slik verdi faktisk gir en betydelig overdødelighet, kan medføre alvorlige spiseforstyrrelser.
Hva er mulige årsaker til disse feilene? For det første kan observasjoner være basert på for små materialer som ikke har statistisk kraft for detaljerte analyser. For det andre forbindes høye BMI-verdier med økt dødelighet av hjerte- og karsykdommer. For disse sykdommene er den optimale BMI-verdien under 25. Men for andre dødsårsaker er risikoen økt ved lave BMI-verdier, slik som lungesykdommer, visse kreftsykdommer og død av vold og ulykker. Dessuten kan slankeindustrien ha nytte av WHOs feilklassifikasjon.
Bedømmelsen av en persons vekt og helseproblematisk vektavvik bør selvfølgelig ikke baseres på en statisk gruppedefinisjon på grunnlag av et enkelt kriterium alene. BMI-beregninger egner seg best for populasjonsstudier. For det enkelte individ er kroppsmasseindeks bare en indikator som må settes i sammenheng med om det dreier seg om fett eller muskler, fettets fordeling på kroppen, beinbygningen etc. Hvis man først skal foreta en klassifisering av vektavvik på grunnlag av kroppsmasseindeks, vil jeg foreslå følgende inndeling: normal 23 – 27, til nærmere vurdering 18,5 – 23 og 27 – 33, og bekymring < 18,5 og > 33.
