I Tidsskriftet nr. 13 – 14/2007 har Anna Luise Kirkengen og medarbeidere en tankevekkende kronikk under tittelen Til å bli trett av (1). Artikkelen er et kollegialt tilbud om å utvide vår forståelse av vårt yrke. Målet er å øke kunnskapsforrådet omkring menneskets totale funksjon og bedre våre muligheter til å behandle sykdom – rett og slett til å bli dyktigere i vårt fag.
Ofte er det blitt hevdet at basalfagene er selve grunnsteinen i vårt yrke. Vanligvis har man ment at det dreier seg om anatomi, biokjemi, fysiologi og genetikk, men er ikke den mest basale kunnskap om mennesket kunnskap om menneskets totalitet? Er ikke interaksjonen mellom psyke og soma det egentlige basalfaget i medisinen? Har mange av oss glemt denne grunnleggende kunnskapen? Er den i vår mekaniserte tidsalder skjøvet til side for tekniske løsninger på komplekse fenomener som også krever andre tilnærmingsmåter? Jeg tenker her i første rekke på inter- og intrapsykiske konflikter, på erkjennelsesteoretisk kunnskap, på fordypning i filosofi, litteratur, kunst og antropologi, politiske forhold, menneskesyn og historie. Og mye mer. Blir det da ikke litt fattigslig, litt trangt og ufullstendig når medisinen tviholder på å diagnostisere f.eks. en depresjon som en tilstand man bør behandle med antidepressiver istedenfor å spørre vår triste pasient hva han er lei seg for?
Når en organisme som den menneskelige utsettes for vedvarende psykiske og/eller fysiske påkjenninger, vil den reagere, ofte med «sykdommer», der vi leger kan glede oss over å sette en diagnose, en merkelapp, på tilstanden. Vi kaller den f.eks. en depresjon. Når vi først har satt diagnosen «depresjon», gir behandlingen seg selv i vår enkle mekanistiske tankegang. Antidepressiver blir «løsningen», den meget enkle «løsningen». Dermed mister vi muligheten til virkelig å undersøke hva denne pasienten egentlig plages av og hva de grunnleggende årsakene er. I de siste årene har det kommet flere og flere pasienter til mitt kontor med tre, fire, ja, opptil fem, ulike antidepressiver som daglig kosttilskudd – forskrevet av velmenende kolleger i og utenfor spesialklinikker, med ekte vilje til å hjelpe sine pasienter. I denne medikamentinduserte tåketilstand er det så å si umulig å få greie på hva de egentlige problemene består i. Spør man hva som er trist i deres liv, har de ofte ingen anelse om hva som er i veien. Det eneste de vet er at de har en «depresjon».
Artikkelen av Kirkengen og medarbeidere er en oppfordring til oss leger om å se på vårt fag med nye øyne, til å flytte blikket fra dataskjerm til pasient. Da vil vi oppdage at faget er mye mer spennende og variert enn vi ante, og at våre terapeutiske muligheter er langt større. Utvider vi den medisinske horisonten, kan vi bli bedre leger, rett og slett (2).
