Tore Kalager, født 3.1. 1938, er ikke lenger blant oss. Han ble bisatt 1. august etter at han hadde sovnet stille inn. I 1987 kom han til Medisinsk avdeling, Buskerud sentralsykehus, som spesialist i infeksjonsmedisin. Denne stillingen hadde han inntil han i 2004 ble rammet av sykdom slik at han ikke lenger kunne fortsette sin legegjerning.
Ved avdelingen var vi svært glade da han takket ja til tilbudet om ansettelse. Det var vel kjent at avdelingen på det tidspunkt hadde meget lav legedekning og at arbeidsintensiteten var høy. Hivepidemien var i sin begynnelse og behovet for infeksjonsmedisinsk ekspertise stort. Arbeidsoppgavene var mange for Tore som seksjonsoverlege ved infeksjonsmedisinsk sengepost, formann i hygienekomiteen og konsulent for Fylkeslegen angående retningslinjer for smittevern i kommunene. Han bygde opp og utviklet avdelingens infeksjonsmedisinske seksjon til en faglig solid enhet som i dag utgjør en viktig del av den regionale beredskapen for smittsomme sykdommer i Helse Sør-Øst.
Tore Kalager tok medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1961, bare 23 år gammel. Turnustjenesten ble gjennomført ved Vestfold sentralsykehus og i Glommen legedistrikt. Den medisinske løpebane startet i det offentlige helsevesen som distriktslege i Loppa i nesten fire år. Deretter tjenestegjorde han 3,5 år ved fylkeslegeembetet i Nordland. Karrieren innen det offentlige helsevesen ble avsluttet med Master of Public Health i 1969. I 1970 startet den indremedisinske utdanningen, først i Bodø, deretter ved Haukeland sykehus. Han ble godkjent spesialist i indremedisin i 1976 og i infeksjonsmedisin i 1980. Tore har publisert en rekke medisinskvitenskapelige artikler nasjonalt og internasjonalt, hovedsakelig innen det infeksjonsmedisinske fagområde. Den akademiske erfaring og kompetanse preget også det kliniske arbeidet og kom pasientene til gode gjennom nyansert og faglig basert refleksjon.
I tillegg til tjenesten i Norge har han også arbeidet som lege i De forente arabiske emirater i to perioder.
Tore var en samarbeidets mann og var høyt respektert blant kolleger og andre personalgrupper ved sykehuset. Hans beskjedne væremåte, preget av høflighet og respekt, gjorde at han lett knyttet kontakt med pasientene. De stolte på ham som en kunnskapsrik og god lege. Han ble også et forbilde for utdanningskandidater og turnusleger ved avdelingen. Hans blide vesen, gode humør og slagferdighet var positive faktorer i avdelingens miljø. Vi mistet en kjær og aktet kollega og samarbeidspartner da Tore ble syk. Vi lyser fred over hans minne.
