Det er positivt at redaktør Charlotte Haug har gitt plass i spaltene for en diskusjon om kunnskapsgrunnlaget for innføring av HPV-vaksine i Norge. Hun har vist stort engasjement gjennom tre lederartikler i Tidsskriftet, sist i nr. 13 – 14/2007 (1). Haug refererer fra det åpne høringsmøtet som Helse- og omsorgsdepartementet holdt: «Der uttrykte både Kunnskapssenteret, Folkehelseinstituttet og Legemiddelverket at de hadde nok og sikker nok kunnskap om denne helt nye vaksinen til å gi klare anbefalinger», og «Ifølge Kunnskapssenteret er det kostnadseffektivt å vaksinere mot HPV» (1). Disse to utsagnene er misvisende ut fra hva jeg sa.
Kunnskapssenteret har publisert to rapporter om HPV-vaksinen. Mine kolleger har tidligere i Tidsskriftet understreket at senterets oppgave er å oppsummere publisert dokumentasjon – ikke å komme med anbefalinger – og at rapportene er ment å være en del av kunnskapsgrunnlaget for Folkehelseinstituttets anbefalinger (2). På høringsmøtet, som finnes på nett-TV, uttalte jeg følgende: «Vår rolle er ikke å gi råd», «vår rolle er å fremstille et mest mulig objektivt kunnskapsgrunnlag», «vi har ikke konkludert med at denne vaksinen er lønnsom», «vår rolle er å peke på disse (…) kost-nytte-forholdene» (3). Kunnskapssenterets mandat er altså ikke å være normerende.
Jeg avsluttet mitt innlegg på møtet med å si at det er behov for mer og sikrere kunnskap. I etterkant av møtet sendte Kunnskapssenteret et brev til Helse- og omsorgsdepartementet der vi påpekte at HPV-vaksinen er svært effektiv for å beskytte mot forstadier til livmorhalskreft forårsaket av de aktuelle virustypene, men understreket at oppfølgingstiden er relativt kort. I studiene har man vurdert effekt i et individuelt «efficacy»-perspektiv. Kunnskap om effekt i et populasjonsperspektiv – «effectiveness» – mangler. Generelt er en slik effekt oftest lavere pga. mangelfull deltakelse og ikke-optimal levering av vaksinen. Vi anbefalte å sette i gang en populasjonsbasert klyngerandomisert studie.
I brevet pekte vi også på viktige etiske og prioriteringsmessige utfordringer som den helseøkonomiske evalueringen ikke gir svar på. For eksempel: Bør forventet nytte oppnådd i dag veie likt som forventet nytte oppnådd i fremtiden? Bør de samme kriterier og samme nivå for kostnad-nytte-forhold legges til grunn når forebyggende tiltak og behandlingstiltak vurderes? Hvordan bør man vurdere risikoforholdene ved tiltak med en behandlende effekt hos dem som mottar det sammenliknet med tiltak som gis i forebyggende øyemed og kun er til nytte hos noen av dem som får tilbudet, mens risikoen kan slå ut hos andre?
Jeg håper dette gir et riktigere bilde av Kunnskapssenterets rolle i denne saken – og også mer generelt – enn det som har kommet frem i Tidsskriftet.
